Titland og bølger mot strømmen

b
a

Norge har det siste tiåret opplevd en aldri så liten tegneserierevolusjon. Med de svært umake foregangsmennene Frode Øverli og Jason på hver sin barrikade. Men mens Pondus har blitt stamfar til en hel generasjon av mer eller mindre velskapte etterkommere, har Jason vist seg langt mindre viril på avls-siden. Båter mot Bølgene går som tittelen indikerer mot strømmen# dette er selve antitesen til brautende fotballvitser og billig slapstick, og drives av noe som ikke kan kalles annet enn en rendyrket poetisk ambisjon.

Mannen bak foretaket, Esben Titland, har gitt ut en liten håndfull uavhengige fanziner fra før av, og er nå signa på Jippi forlag som også hadde Jason (før Eisner-prisen) i stallen. Det betyr de første, stavrende skritt ut av foreldrehjemmet på Tronsmo og inn i den store verden. Der den beinharde kampen for tilværelsen i Narvesens bladjungel venter. Og det i seg selv er grunn til å gratulere. Men hva med selve produktet?

Jippi preges i sin svært korte katalog av titler som Den store Ronny Haugland-boka (av Ronny Haugland) og Ikaros. Personlig inderlighet, kan man si. Eller illustrert narsissisme. Båter føyer seg uansett pent inn# dette er en poetisk autobiografi i tegnet format. Forfatter og hovedperson drar til Brasil for å besøke broren, og serien er en reiseberetning med stadige tilbakeblikk og digresjoner. Hvor sann historien er, er på en side uvesentlig. Som om det har lite å si om Ask Burlefot er 50 eller 90 prosent Agnar Mykle. Men samtidig blir spørsmålet sentralt, fordi dette ikke er så mye storytelling som framsyning av verdensforståelse, og følelsen av troverdighet blir helt sentral.

Dermed handler Båter mot bølgene, slik jeg ser det, om at et hvilket som helst liv bærer i seg alt som trengs å sies av viktige ting. Og at den kunstneriske utfordringen blir hvorvidt subjektet er i stand til å 1) registrere det mest særpregete ved eget verdensbilde, og 2) destillere og formidle det. Slik blir serien en kavalkade av utpreget personlige, relativt løst sammenhengende enkeltøyeblikk som sammen formidler en stemning. En helhet. Et verdensbilde, om du vil.

Og her lykkes Titland godt. Vi blir dratt inn i en distinkt verden med over- og undertoner av emo og indie. Preget av bredt sosialt engasjement og generell indre tvil. Gjenkjennelig som én type 20-something eksistensiell krise, men samtidig gjort utypete og særegen. Gjennom udramatiske, men på sitt vis intense, hendelser som oppleves som passe selvforklarende.

Som tegneserie skiller den seg fra Jason ved å forlate den strammere europeiske tradisjonen, og lener seg langt mer mot Amerika og tegnere som Daniel Clowes. Eller forfattere som Raymond Carver. Det tydelig fiktive er forlatt til fordel for hverdagen, illustrasjonen av det fantastiske til fordel for utkrystalliserte observasjoner av det virkelige. Og igjen: Båter mot bølgene gjør ikke skam på seg. I en sjanger hvor det er lite å gjemme seg bak.

Bladet er altså første bredt publiserte verk i et forhåpentligvis langt forfatterskap. Og en del elementer vil trenge modning. Både tegninger og språk, men også tempo og dynamikk. Det som mest av alt hindrer meg i å virkelig føle et sterkt  forhold til Båter mot bølgene er imidlertid forflatningen i universet som følger av at alt bare sees fra ett perspektiv. Selvsagt er det noe av poenget# dyrkelsen av den personlige opplevelsen. Men samtidig hadde det vært befriende å oppleve en eller annen form for bevissthet rundt det faktum at absolutt alle mennesker går rundt med like sterke, like omfattende verdensbilder på innsiden av hodene sine. En empati som hovedpersonen sannsynligvis innehar, men som knapt kommer til uttrykk. Noe som er synd, for dette ville også tydeliggjort og forsterket hans egen opplevelse. I legendariske Corto Maltese er det ingen tvil om at historiene fortelles på tittelkarakterens premisser. Men samtidig er det en ekstrem vilje til å la enhver skikkelse som dukker opp i rutene få en mulighet til å spille ut sin personlighet. Ung-mann-som-skriver-om-seg-selv-selv-selv-om-han-lever-et-ordinært-liv er en egen litterær sjanger, og selv om dette tegnede bidraget går utenpå flere av sine rent tekstbaserte artsfrender, lider den altså under en del av de samme problemene.

Like fullt. Bra og løfterikt og om du bare skal bruke førti kroner på julehefter i år, er dette garantert det beste alternativet.