Det er både noe komisk/patetisk og noe befriende over artister som tidlig i karrieren får en nær-fanatisk fanskare som de deretter bruker store deler av karrieren på å bevisst fremmedgjøre, i sin avsky over å bli “misforstått” av en tilhengerskare som “ikke vil la dem vokse". Det kan føre til mye rart (jfr Bob Dylan, eller Scott Walker), men også noen ordentlige gullkorn av noen skruballer i mellom. Dette albumets førstesingel “3 Freaks” hører til begge steder, men mest i siste kategori. Platenerden Shadow har nemlig omfavnet den Bay Area-baserte hyphy-scenen, som grovt forenklet har blitt kalt en slags californisk avart av crunk, men som i virkeligheten bygger minst like mye på den lokale rapscenens lange tradisjoner for abstrakte flows og avansert egendefinert lingo (for ikke å glemme velutvikled kremmersans, alt dette personifisert i E-40, som også dukker opp på tampen av dette albumet, på høydaren “Dats My Part", og på fremragende vis beviser at den musikalske avstanden mellom Lil' Jon (som ga ut og dels produserte 40s siste album) og DJ Shadow er mye kortere enn man skulle tro). Greit nok, jeg skjønner fint lite av hva Keak Da Sneak og Turf Talk egentlig snakker om, men hører heller “3 Freaks” tolv ganger på rappen enn å lide meg gjennom Endtroducing (det mest overvurderte albumet de siste tyve årene, basta!) en eneste gang til. Ikke noe å bråke om, så lenge det funker. Resten av albumet for en stor del mer vokalbasert enn man er vant til, det funker bra så lenge han holder seg i hyphyland, nesten like bra når Mississippi-dampskipet David Banner endelig er sinna OG politisk igjen på “Seein' Thangs", eller når Little Brothers Phonte Coleman får frigjøre seg fra 9th Wonders klamme grep og leke funkrockvokalist på “Backstage Girl". Prog- og folktendensene vi kjenner fra undervurderte Private Press får også litt boltrerom, og funker fint som pauseinnslag, men forsøkene på atmosferisk rock i grenselandet mellom UNKLE og Coldplay bør imidlertid forbigås i stillhet, i likhet med det nokså begredelige forsøket på en klubbbanger (i reneste Black Eyed Peas-stil) på “Enuff” (hvor Q-Tip og Lateef, fra Shadows gamle Quannumgjeng, nærmest overgår hverandre i å gjøre skam på sitt ettermæle). Men stort sett er dette en forbausende humørfylt og utadvendt skive, om den ser ut til å være motivert av aldri så mye bitterhet og fremmedgjørelse. Litt sprikende, og dels ser man mange potensielle fallgruber for Shadow i fremtiden her. Men også noen nye veier som virker fristende å utforske. Jeg henger med et stykke til.