Djevelen snakker ikke bare svada
– Gud, jeg har drukket champagne siden jeg kom på jobb i dag!
Er du drita?
– Jeg må i hvert fall få lese intervjuet før det går i trykken.
Ja, hvis vi også kan få sjampis?
– Det er tomt nå.
Skuff!
Ok, hvorfor skriver og snakker alle HELT likt i dameblader egentlig? Har dere en slags fancy fashionista-algoritme dere kjører tekstene gjennom på de små rosa Mac-ene deres? Eller er alle faktisk klin like?
– Jeg er helt uenig i at vi i ELLE skriver likt.
“Jeg simpelthen elsker denne mintgrønne Marc Jacobs-vesken, den sklir rett inn i høst garderoben!” Et must for pastellglade fashionistas som meg selv. Jeg sverger til new vintage! Ludidu!”
Null gjenkjennelsesfaktor?
– ELLE skriver mye bedre enn alle de andre magasinene på det norske markedet. Vesentlig bedre. Så da må dere sette dere ned og lese ELLE litt grundigere. Vi sier mye mer enn det. Det har seg sånn at mange kopierer oss, og prøver å gjøre som oss. Jeg skal ikke nevne nøyaktig hvilke blader det gjelder … Når det er sagt, så henvender vi oss til moteopptatte jenter, og noe blir jo litt likt i hvordan man henvender seg til én lesergruppe. Men jeg aksepterer ikke premisset for spørsmålet. Jeg synes ikke ELLE er like de andre.
Greit. Hva mener du er en frigjort kvinne i dag?
– Det er ei kvinne som velger å gjøre det hun vil. Det kan likegodt være en som velger å være hjemme med fem barn, som en toppsjef. Det å være fri handler om å bryte barrierene, og kunne leve i tråd med det man selv vil. Det tror jeg kvinner i andre generasjoner ikke har hatt anledning til å gjøre. Forventningene og rollene var veldig styrt av menn, samfunnet generelt og kvinner selv – kvinner er noen ganger kvinner verst.
Er dameblader eller manneblader best på objektivisering av damer?
– Det er et godt spørsmål. Både dameblader og herreblader selger jo med damer på coveret. Men jeg mener selvfølgelig at det er herrebladene som objektiviserer, og ikke kvinnebladene.
Hva er det med dameblader og oppheng i pasta med kroppsfasong?
Puppepasta, penispasta, rumperavioli, analmakaroni …
– Jeg fikk faktisk en pakke med penispasta en gang, som jeg serverte i en jentemiddag. Men det må være minst ti år siden. ELLE har ikke fulgt med på utviklingen på den fronten.
Lille-speil-i-veska-der, er du, Signy Fardal, den mest fryktløse motesjefredaktøren i landet her?
– Det vil jeg tro.
Vi hadde ikke planlagt å intervjue deg igjen. Egentlig ville vi ha konkurrenten din Vanessa Rudjord, sjefredaktør for Norges eneste rendyrkede motemagasin, Costume. Men hun avlyste dagen før avtalen. Fikk kalde føtter. Ikke tøff nok, mente hun. Litt dårlig stil. Var hun så lunefull da du jobbet med henne også?
– Jeg tipper at Vanessa tok en spansk en der, og hadde sine grunner. Vanessa er tøff, hun…Men jeg har flere år på baken enn henne, så jeg er hakket tøffere.
Hvem synes du har best stil i Norge, utenom deg selv?
– Jeg er fornøyd med min stil, selv om den på ingen måte fortjener plassering på den ene eller andre lista. Det som er morsomt i dag er at jeg har bursdag, så jeg kom på jobb til kake og champagne, og mens jeg klemmer den ene etter den andre kommenterer jeg til alle at de er så fint kledde. Så viser det seg at de har kledd seg ut som meg for anledningen! Hoho.
Hva er smak for deg?
– Det er vanskelig å definere smak, for det handler om hva som er god smak og dårlig smak ikke sant. Jeg synes det er ufint å heve seg over andres smak.
Men er ikke smak det dere driver med i ELLE?
– Det vi gjør er å tolke trendbildet til enhver tid. Handler det om smak? Smaksbegrepet føles litt patronizing. Jeg synes ikke noen har rett til å si at min smak er bedre enn din smak. Smak er ofte noe man bruker i forhold til klasse. Overklassesmak. Arbeiderklassesmak. Sigøynerdamemaleriet med de store øreringene, er det dårlig smak eller ikke? Så smak synes jeg er et vanskelig begrep.
Jaha, Signy Bourdieu. Men ser du ikke på deg selv som en premissleverandør på smak for 191 000 kvinnemennesker?
– Hvis det er riktig som dere sier at jeg forvalter god smak, så ville jo alle leserne av ELLE likt akkurat det samme. Og det gjør de ikke. Det er 191 000 lesere som liker ulike ting. Man kan si at det vi presenterer ikke er smak, men trender. Noe av det viktigste budskapet for oss er ikke kopier
catwalken. Da er du fantasiløs. Det handler om hvordan du selv tolker trendbildet, og setter det sammen på din måte. Det er jo avhengig av hva som er ens passion … GUD, jeg kjenner jeg ikke skulle drukket så mye før intervjuet, hvor var vi? Vi snakket om smak?
Synes du også det er ekkelt at det heter smaksløker?
– Det har jeg ikke tenkt på før, men det er jo ganske ekkelt. Det er litt som adamseple. Det er også litt ekkelt.
Vil du anslå at den gjennomsnittlige redaksjonelle benlengden i ELLE er høyere eller lavere enn i Costume?
– Hoho! Vi kan ta den kampen altså. Forskjellen på redaksjonene er vel først og fremst at i Costume ser alle ut som én. Vanessa kan sende hvem som helst fra redaksjonen og si at det er Vanessa fordi alle likner og kler seg som Vanessa. Alle er blonde og pene og like gamle. Det er litt mer bredde hos oss. Bokstavelig talt.
Hehe. Du vet at den blogge-benkryssposeringen stammer fra Steven Meisel sitt SS2001-shoot for Vogue med en tissetrengt Kate Moss?
– Nei, men når jeg tenker meg om og ser for meg det bildet, så er det helt logisk. Det er jo ofte sånn at ting har et naturlig utspring. Det var interessant informasjon.
Takk, vi fant det på helt selv.
Det gikk jo ikke så bra med det der SHEMALEprosjektet ditt, ELLE Mann. Har du fremdeles et
brennende hjerte for menn med god smak?
– Der må jeg arrestere dere. Det råder full forvirring i mediemarkedet rundt det at vi la ned she-male. Det er ikke sant at det ikke gikk bra. Annonsørene elsket bladet. Det handler om at vi fikk nye eiere, som hadde panikk for finanskrisa i 2010, og la det ned. Jeg brenner for menn med god smak, absolutt.
Hva er en mann med god smak?
– Jeg synes det finnes flere av dem nå enn for ti år siden. Det er mindre skitne negler, tennissokker og svette t-skjorter. Jeg tror menn er mindre redde for å bli oppfattet som homo fordi de er opptatt av klær. Jeg synes det er kjempeviktig med klær, de som sier de synes det er uviktig, da er det noe de ikke skjønner.
Hva er det de ikke skjønner?
– Det er veldig dumt å ha et visuelt uttrykk som kommuniserer noe helt annet enn hvem du er. At hvordan du fremstår henger sammen med hvordan du fremtrer, gjør at du kommer lettere frem i verden. Det har tatt lang tid for norske menn å skjønne. Men jeg har sans for den barske norske mannen. Lenger nede på kontinentet kan det bli for jålete. En smakfull mann dusjer hver dag, kler seg i rene ting, passer på at jeansen sitter som den skal, er opptatt av å ta seg ut, uten at det tar overhånd.
Apropos menn: fæsjenverdenen har alltid hatt skikkelig sansen for det androgyne og kjønnsoverskridelse og sånn.
Er du i kontakt med din indre mann?
– Det er veldig mye androgyn mote fremover! Mange av sesongens show var basically guttejenter. Jeg tror nok det finnes kvinnelige og mannlige egenskaper, og at jeg besitter begge deler. Men jeg har nok ingen mann inni meg som sitter der og kommanderer.
Jeg kjenner en mann som heter Sigve Knardal, nesten Signy Fardal det!!
Er du enig med en annen profilert moteredaktør om at en mann ikke er verdt et forhold hvis han tjener mindre enn én mill i året?
– Jeg har aldri har valgt menn ut fra penger. Selv om jeg har hatt mulighet til det.
Jasså, jasså! Og hvem tjener mest av deg og kjæresten din?
– Det er meg.
Hva er det mest smakløse du vet?
– Om dere sikter til om jeg har hang-ups på konkrete ting, så har jeg ikke det. Jeg er litt eldre enn dere, men jeg hører en del på P3, og har lagt merke til at yngre folk henger seg opp i småting som man bedømmer veldig utifra. Da er man ute, liksom. Det legger jeg merke til hos de yngre jentene i redaksjonen her også.
Hvor mange ganger er du blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven siden sist vi møtte deg?
– Nå trodde jeg dere spurte om “hvor mange unger har du blitt anmeldt for …”
Heh.
– Nei, altså, ingen. Jeg er ikke blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven.
Har du fått noen til å grine i det siste da?
– Ikke som jeg vet. Men det kan jo hende folk går ut og gråter.
Du vet at den klassiske highfashion-poseringen med krumrygg stammer fra da Natalia Vodianova ble bokset i magen under en fotoshoot/voldtektsforsøk med Terry Richardson?
– Nok en gang er det forunderlige fakta som kommer frem her, jeg visste ikke dette heller! Men det
høres logisk ut. På et tidspunkt må jo noen ha oppfunnet den poseringen, men personlig synes jeg ikke den er særlig lekker. Når mine medarbeidere kommer til meg med en moteserie med mye av den slags spastiske poseringer, blir det diskutert.
Mørkt kropp-o-lemma: leve uten pupper og vagina resten av livet, eller dekket av permanent akne resten av livet?
– Selvfølgelig å dekke meg med Acne. Eller, dere mener brandet Acne, sant?
Nei, akne.
– Aiaiai! Hva skal man da med pupper og vagina?? Gurimalla, det er jo helt håpløst. Jeg nekter. Begge deler er helt utenkelig. Sorry. Neste spørsmål.
Hva er kriteriene for å bli valgt ut til stilartiklene deres?
– Jenter med kul stil. Det er det viktigste og egentlig eneste kriteriet.
Kunne dere valgt en med downs?
– Vi lager ikke et blad om psykisk helse.
Akne da?
– Altså, ikke Acne-Acne, men akne? Vi pleide å kalle det kviser… Vi velger personer vi tror våre lesere blir inspirert av, og som de kan identifisere seg med. Vi velger jo ikke folk som er helt utenfor målgruppen. Vi er alltid interessert i å få tips om kule jenter med kul stil. Dere to er sikkert kandidater til det.
Så snilt sagt. Prrrr.
– Men jeg tror jeg aner hva dere prøver å få meg utpå her, og må bare si at man helt sikkert kan irritere seg over at moteverdenen handler mye om visuelle ting. At det handler om pene kler, pene
ansikter, pene krukker …
… Krukker? Som i mugger? Tetas?
– Krukker. Krem! … til og med maten vi har på trykk i ELLE skal se lekker ut. Sånn er det. Det står jeg for. Like it or not. Det er ikke noe mål i seg selv å vise stygge mennesker. Kan du stille opp i den månedlige styggesaken vi har hver måned, liksom?
Hvorfor blir vi aldri invitert på de ville nachspielene dine?
– Folk sier stadig det! Jeg har litt nachspiel altså, men jeg er jo en voksen dame, så ikke så ofte.
Vet du hva jeg tror det kommer av? Jeg bodde i en leilighet i Josefinesgate da jeg flyttet ut fra samboeren min en kortere periode, men navnet mitt står fortsatt på døra og på postkassen. Og hun som bor der nå, hun har ikke gjort noe med det. Så hun lever på at folk tror det er hos meg! Det er sant. Og så har hun fester der, og det er fullt av DJ-er og vill festing og alt.
Ro-ro-ro!
– Den unnskyldningen er så dårlig at dere skjønner at den må være sann.
Er puppene dine ekte?
– Ja. Absolutt alt er ekte her.
Håret er vel ikke helt ekte.
– Neehei, hårfargen er ikke ekte. Men jeg vurderer om jeg skal skjære et hull på toppen her og skru til litt. Stramme opp ansiktet. Men jeg vet ikke om jeg gidder. Kanskje om fem år.
Når tror du botox kommer på Narvesen?
– Det er et godt spørsmål. Sikkert ikke lenge til. Det overrasker meg litt at så mange unge jenter gjør det. Jeg har ikke noe forhold til om det eller helsefarlig, men jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det når de er pene nok fra før. Jeg kjenner mange som har gjort for mye av de tingene, og fått det Donalduttrykket.
Puledokketrynet.
– Nettopp. Restylan, er det ikke?
Jeg har en kompis som sier botox virker forebyggende på rynker.
– Det er bare tull! Dere må ikke finne på å gjøre det før dere er femti.
Hvor gammel ble du i går, om jeg tør spørre?
– Femti. Nå har jeg blitt voksen, fordi jeg klarer å si det uten at det er guffent. Det å bli gammal er en tung ting i denne verdenen, i hvert fall i motebransjen. Man vil jo helst være 33 hele livet. Det beste komplementet jeg kan få er når folk sier “wow, du ser jo så mye yngre ut!”.
…
…
– Det er mye bedre enn om folk kommenterer at jeg er snill, eller flink eller kul. Ungdommen er en tapt ting.
