Dette er to år siden. Selim og Verk, bergensrapperen som også har vært på forsiden av denne avisen, er oppe i Muséhagen (som Selim sier: “kanskje mitt favorittsted i Bergen”) mellom Olaf Ryes vei og Haakon Sheteligs plass. Ja, det er forresten en dame med også. De sitter og chiller ved den ene dammen da en skilpadde helt plutselig gløtter opp mellom noen liljeblader og hiver etter pusten. Det er som om den ber for sitt liv. Det er venninnen som først får øye på den. Hun skriker opp, hadde aldri ventet å se noe slik:
Jeg ville holde igjen. Det var lenge jeg ikke følte meg klar.
– Skilpadden virket helt desperat, sier Selim.
– Noen jævler må ha kastet ham uti der. Hvem er det som gjør slik? Noen tror at skilpadder trives best i vann, og det er sikkert mange som gjør det, men de har ikke gjeller. Jeg tror iallfall ikke det.
Heldigvis beholdt Verk roen. Han visste råd. De måtte finne et slags fosterhjem til denne skilpadden, som forresten var dritsvær, kanskje 30-40 centimeter lang. De ringte politiet: “Hei, vi har reddet livet til en skilpadde. Vil dere ha den?”.
– Men politiet bare: “Eh, nei. Vi har ikke mulighet til å sende noen patrulje nå. Ring Akvariet!”
De ringte Akvariet på Nordnes. Drittsekkene tok ikke engang telefonen.
Så hva skjedde? Hvordan gikk det til slutt med denne himmelsendte skilpadden som på uransakelig vis befant seg midt i Muséhagen, desperat kavende i et lite blomsterbasseng, rett foran øynene til to av byens fremste rappere? Var det skjebnen som hadde besøkt dem? Tok de ham til seg og adopterte ham? Levde de lykkelig alle sine dager? (“er du klar over hvor gammel en skilpadde kan bli, eller?”). Kokte de en god suppe på den?
– Jeg mener vi bare leverte den på dyrebutikken på Galleriet eller noe. Er det ikke en dyrebutikk der?
Var det alt? Hvorfor bruker så mange spalter på en historie som ikke går noe sted? Jo, fordi Selim stadig kan identifisere seg med denne skilpadden, hvor den nå enn er. Slik skilpadden til slutt tar innersvingen på haren, har nemlig også Selim valgt å skynde seg langsomt. Selv om han for lengst – via gjesteopptredener og små improviserte øvelser her og der – har overbevist Bergens konsertgjengere og youtube-affecionados om at han er blant byens desidert beste rappere (sjekk for eksempel ut låta “Stereotypisk” der han, for å si det litt forsiktig, outshiner mekkeren ganske voldsomt), er det først nå at den offisielle utgivelsen er klar: EP-en “Dødsforelsket” som slippes i september. Hvorfor denne somlingen? Det handler særlig om to ting, sier Selim. Kvaliteskontroll og modning.
– Jeg ville holde igjen. Det var lenge jeg ikke følte meg klar, eller god nok. Jeg synes ikke at kvaliteten riktig var der. Også var jeg litt usikker på om jeg skulle spesialisere meg eller prøve tusen forskjellige ting først – og så finne ut hva jeg ville. Det tok også en del tid før jeg skjønte hvor viktig musikk var for meg, hvor stor del av livet mitt den var. Da friket jeg litt ut, for da forsto jeg at det ikke var noen vei utenom: jeg måtte bli musiker. I ettertid har jeg hatt konserter med folk som er lærere på Griegakademiet og sånne ting. Da står jeg der og tenker: Åssen i helvete har jeg fått til dette? Jeg må ha hatt sykt flaks, tenker jeg. Jeg føler meg uansett heldig og privilegert, hva er det man sier? At Bergen er Europas tredje beste musikkby? Det er iallfall et sykt bra miljø. Nesten alle vennene mine driver med musikk på et eller annet vis.
NATT&DAG er flue på veggen. Vi skal henge med Selim en hel formiddag og nå skal han være gjest på programmet Jazzsonen på studentradioen. “En naturlig gjest”, forklarer programlederen. “Siden Selim er byens mest jazzete rapper”. Med seg, på en halvakustisk el-gitar fra 1982, har Selim fått følge av jazzgitarist (og Justin Hawkins-lookalike, du vet, han vokalisten i Darkness) Johannes Bramness Vaage. Sammen skal de fremføre “Verden går rundt” live i studio, EP-ens mest jazzete spor og låta som forsikret Selim om at han kanskje hadde noe å fare med i denne musikkbransjen likevel (“Hm, dette er bra, tenkte jeg da den var ferdigskrevet. Spesiell. Dette kan jeg stå inne for”). Men først skal de snakke litt om Thelonious Monk, Ben Riley, genibegrepet, legalisering av hasj og det nye initiativet til Thorvald Stoltenberg i den sammenheng. Det er da tross alt et jazzprogram. “Rap er litt som jazz”, forklarer Selim, som også figurerer i fusion-trioen (rap+jazz) Selim-Bitustøyl-Skarbø (sistnevnte er NATT&DAGs jazzskribent).
– Rap og jazz er ærlig og ufarget, sier programlederen som heter Andreas Hammersvik.
– Flowen og rytmen kan også være lik. En god rap kan minne om en trompetsolo i jazz.
– Flowen og rytmen kan også være lik. En god rap kan minne om en trompetsolo i jazz.
Noen ting du kanskje ikke visste om Selim: Han ønsker å skrive tekster “som selv nordmenn kan relatere til”, hans musikalske oppvåkning er knyttet til Guns ’n Roses, han og resten av familien hans flyktet fra Bosnia til Norge i 1993 (“til Salhus, av alle steder”). Han har fullført to års utdannelse i filmklipping ved Noroff (“vurderer å ta sisteåret i utlandet, men jeg vet ikke. Jeg mener: du trenger ingen bachelor for å lage film. Jeg lager musikk, og jeg har ingen utdannelse i det”). Han har en storebror (“men det er min mor som er helten min, den pågangsviljen”), han har deltidsjobb på en fritidsklubb i Åsane der han blant annet holder oppsyn med noen funksjonshemmede barn og arrangerer graffitikurs for kidsa i 5., 6. og 7. klasse. Faren hans synger i det bergensbaserte balkankoret Nostalgia.
Han gikk på Langhaugen videregående skole, blant annet sammen med Kaspar i Nabovarsel, selskapet som nå har signet ham. Han bor for tiden hjemme hos foreldrene på Nesttun (“for å spare penger”). >-tegnet i låttittelen “Weed > NAV” skal ikke, som NATT&DAG først trodde, leses som en pil, altså slik å forstå at utstrakt hasjrøyking er en sikker metode for å ende opp på NAV, nei, >-tegnet er hentet fra matematikkens verden og betyr “større enn” eller “overlegen”. Budskapet er altså, i korthet, at det er bedre å selge tjall enn å nave. Så vet du det. En siste ting: Selim er ikke så veldig fornøyd med artistnavnet sitt. Han var iallfall ikke det, og nå er det uansett for sent å skifte.
– Først het jeg bare Action Man. Det begynte litt som kødd, men så ble det liksom sittende. Folk kom liksom bort og bare: “Ey, er ikke du Action Man?” Etterhvert fikk jeg heldigvis klemt inn Action the Man, for å understreke det med mann. For jeg er bare en mann, en mann som handler.
Radiosendingen er over (sendingen ble avbrutt av neste program på sendeskjemaet og kom til en noe brå slutt siden programlederen helt glemte klokka), vi tusler ut i sola. Selim foreslår at vi setter oss i Muséhagen. NATT&DAG har forhørt seg hos naboen til Selim og blitt fortalt at familien hans pleier å samle seg til felles sang i hagen. “Utrolig trivelig”, presiserer naboen.
– Sevdah, forklarer Selim.
– Det er noe som heter sevdah på bosnisk. Det er ikke noe godt ord for det på norsk, men du kan si det rommer alle de sterkeste følelsene. Det er et begrep for hele den pakken der: Sjelfull lidenskap, dyp kjærlighet. Gamle, bosniske folkelåter, fulle av sevdah, det er det vi synger, særlig min far. Jeg husker da jeg var liten, da likte jeg det ikke. Foreldrene mine spilte det hele tiden, så jeg ble veldig lei. Dessuten kunne jeg ikke relatere til det de sang. Jeg skjønte ikke så mye av det. Det er snakk om veldig voksne følelser, men nå har jeg begynt å skjønne litt av greiene. Det tar bare litt tid.
EP-en “Dødsforelsket” slippes på Nabovarsel 31. august. To singler er tilgjengelig på soundcloud.com/nabovarsel
