Friendly Fires

Hei 2007

Hvem kan ærlig si at de er interessert i det Friendly Fires gjør i 2012? Bandet dukket opp i kjølvannet av "dance-punk" bølgen som herjet i 2006 og 2007 med band som Klaxons og The Rapture, og Friendly Fires kjører fortsatt på med den samme oppskriften; energisk perkusjon fra to trommiser mikset med melodier og rytmer plukket fra dansemusikk. Men der Friendly Fires på plate er som en taktfull og velprodusert blanding av indierock og Kompakt Records, er samme band live en sørgelig affære. Dette bandet trenger en liten klubbscene med et gira publikum, ikke en større utendørsscene med halvinteresserte folk som ligger i gresset. Vokalist Ed Macfarlane løper energisk av scenen, på scenen, under scenen og rundt scenen, men når vokalen hans ikke er mulig å høre igjennom lydgrøten (riktig nok ikke bandets feil) blir dette meningsløst.

(Torsdag 18.30 på Kastellscenen)

Janelle Monáe

Flinkisfunk

Det er ikke mulig for soul/R&B/funk-prinsessen Janelle Monáe og virkelig tråkke i salaten med det liveshowet hun har i dag, som hun så elegant demonsterte under Øyafestivalen i fjor, en konsert som fikk samlet kritikerhyllest og som Lydverket utnevnte til en av de beste Øya-Øyeblikkene (Øyablikkene?) noensinnne. Hun har festivalens råeste backingband, festivalens lekreste sceneshow og en av festivalens beste stemmer. Så hva savnes? Impulsitet, overraskelser og galskap. Hun covrer en Prince-Låt og blander flere sjangre sømløst, men for at den store smilegubben skal frem må det noe helt spesielt til. Det blir litt for glatt og litt for fint, men det er fortsatt jævlig bra.

Suicidal Tendencies

For fansen

Jeg pleier vanligvis aldri å være han kjipe som klager på lyden, og synes stort sett det er greit når ting høres ut som et døende dyr som slenges mot en tinnplate, men som på Friendly Fires var lyden på Suicidal Tendencies en sørgelig episode. En konsert med ST blir ikke det samme når du ikke kan høre vokalist Mike Muirs tenåringsangstfyllte tirader om voksne temaer som "skate or die!" eller "just be yourself!". I stedet jogger Muir rundt på scenen og mumler noe lydmannen tydeligvis synes var uviktig. Fansen er helt med og lager en liten mini-moshpit foran scenen, men for andre uten inngående kjennskap til låtene føles dette ut som et pliktløp fra bandets side. Festivalens merkeligste øyeblikk oppstår når Suicidal Tendencies blir badet i lyset fra solnedgangen over Tønsberg. Tidenes mismatch. a