Vårtegning

Det ikke så fryktelig nøye med teksten på plakater lenger, alle følger med på nettet for de siste oppdateringene uansett.

De to mannfolka bak Hoveplakatene heter Karl Grandin og Björn Atldax. Men de gjør mer enn å revitalisere plakatkunsten. Ikke bare driver de illustrasjonsfirmaet Vår og lager verdens lekreste festivalplakater, de har også vært fremgangsrike klubbarrangører og startet det ikke så rent lite omtalte klesmerket Cheap Monday. Deres foreløpig siste prosjekt er en pizzasjappe som preker surdeigens evangelium (“det har vært litt trial and error det første året, men nå går det skitbra”). NATT&DAG tok turen til kontoret deres i sentrum av Stockholm for å snakke om tegning, musikk, religionskritikk og Josef Fritzl-opplevelser i Kristiansand. Ja, og grisebolling, da (“vi bollade gris hele tiden under Quartfestivalen. Bollar ni gris i Norge?”)

Tjenare! I løpet av de årene dere har designet Hoveplakaten, har dere beveget dere lenger og lenger vekk fra den klassiske festivalplakaten; i fjor var nesten hele flaten viet en illustrasjon, mens bandnavn og headlinere ble henvist til kriker og kroker langs kanten. Hvor tar dere plakatkunsten i år?

Karl: Årets plakat vil være i det samme landskapet som i fjor. Grunnen til at våre plakater virker ukonvensjonelle, har å gjøre med at alt annet er så jævlig konvensjonelt. Det blir stort sett bare mer og mer konservativt og kjedelig, det har vært en enorm baklengsspiral siden slutten av 60-tallet. Nå smeller man gjerne bare opp en Radiohead-logo, en Nokia-logo, og en festival-logo.

Björn: Egentlig er det ikke så fryktelig nøye med teksten på plakatene lenger; alle følger med på nettet for de siste oppdateringene uansett. Det var en helt annen sak for tjue år siden, da det var viktig at en festivalplakat presenterte hele programmet. I dag er informasjonen så himla lett tilgjengelig, og man har ikke lenger noen grunn til å lage disse informative, kjedelige plakatene. I våre øyne bør en plakat heller formidle at det foregår noe gøy.

Hvordan fungerer det i praksis, når to personer skal samarbeide om én illustrasjon?

Björn: Man prater med hverandre.

Karl: Hehe, precis. Vi tegner mye separat også, men Hoveplakaten, i likhet med mye annet, tegner vi sammen. Vi har ulike ideer og uttrykk, men vi forsøker å finne en omtrentlig lik stil. Forhåpentligvis blir 1+1=3 når vi jobber på denne måten, at det blir bedre og mer mangefasettert enn om man skulle gjort det alene.

Björn: Vi har jobbet sammen veldig lenge, siden 1996, ikke bare som illustratører, men med mange andre ting også. Ettersom vi har gjort så mye forskjellig sammen, har vi lært oss å samarbeide. Det er jo ikke sånn at vi sitter og tegner på samme figur samtidig, men vi tegner ofte på samme papir.

Karl: Om man ser bort fra det rent tekniske, har vi også en form for felles fantasiverden som vi beveger oss i. Den er helt udefinert, og har oppstått uten at vi har vært bevisste på det, og inneholder referanser fra ulike ting vi har lest, sett på, musikk vi har hørt på, og så videre. Vi behøver ikke forklare den verden for hverandre. Björn gestalter kanskje en del av den og jeg en annen, og så bygger vi opp bildene sammen.

Kan dere gi noen eksempler på noen som har vært med å forme denne fantasiverdenen?

Björn: Hieronymus Bosch er stor.

Karl: Ja. Om et barn ser Hieronymus Bosch sine bilder, vil det antakeligvis ikke klare slutte å tenke på dem resten av livet. Vi har begge likt bildene hans siden vi var små barn, og ser fortsatt på dem etter inspirasjon.

Björn: Og Brügel. Generelt mye 1500- og 1600-tallsgreier.

Karl: Ja. Men så finnes det også spor av serier, Marvel, skrekklitteratur. Björn er veldig glad i H.P. Lovecraft, for eksempel. Det er en liten pasning til H.P. Lovecraft, dette her med gotiske referanser og blekkspruter og tentakler.

Jeg leste at blekkspruten som har preget Hoveplakaten de siste tre årene var inspirert av Per Åhlin-filmen Dunderklumpen.

Björn: Ja! Der er det er en svær orm, som bor i en sjø.

Karl: Men han er også en øy!

Björn: Ja, plutselig reiser øyen seg opp og viser seg å være en orm. Det var sånn vi kom på ideen om at Hovefestivalen – som jo finner sted på en øy – skulle være oppe på hodet til en blekksprut.

Har dere noen like konkrete inspirasjonskilder bak årets plakat?

Karl: Nei. I år baserte vi oss på en struktur vi ville jobbe med.

Björn: Men når vi lager et tempel, og dermed sysler med religion, tilbedelse, og så videre, er vi inne på noe vi er veldig familiære med. Vi har jobbet mye med, typ …

Karl: … okkulte tema, religion og sånne saker tidligere. Så det føles nærliggende for oss.

Ja, det går igjen mye religiøse og okkulte symboler i illustrasjonene deres, især i de Cheap Monday-relaterte tingene. Folk kan jo tydeligvis bli ganske provoserte av det. Er det litt intensjonen også – å terge med illustrasjonene deres?

Björn: Ja, det kan man vel si. Av og til, i alle fall. Dette med religion var noe vi diskuterte hyppig da vi startet Cheap Monday. For oss er religion veldig interessant, i den forstand at det er en masse morsomme myter og historier. Men at folk virkelig går rundt og tror på det der, at det skal påvirke samfunnsbyggingen i den vestlige verden, det er jo helt absurd. Det er som å si at: nei, dere, nå lar vi kongen bestemme. Da må faen noen si til dem at de er dumma i huvudet, liksom.

Karl: Bibelen og andre religiøse bøker har mange superinteressante historier, men de er jo merkeligere og mer ulogisk enn mye annen fantasy. Religion var noe vi diskuterte på den tiden vi tilfeldigvis startet et klesmerke. Vi ville jo kommunisere noe, men vi ville ikke snakke om klær, vi ville snakke om noe interessant. Da tenkte vi at dette anti-organisert-religion-temaet var noe vettig å diskutere.

Kom det en vettig diskusjon ut av det?

Karl: Ja, det synes jeg.

Björn: Den svenske kirken var veldig vettig. Vi hadde en interessant diskusjon med dem, og de var egentlig enige i mye av det vi sa. Jeg ble intervjuet av den svenske kirkens avis, og uttalte at om de skulle beholde noen form for troverdighet, kunne de skrote det gamle testamentet. Det var de i og for seg nokså enige i.

Karl: Men det er jo det gamle testamentet som er den gøye boken.

Björn: Ja, men den er kanskje ikke noe å bygge en livsanskuelse på. Men det ble en helt annen sak i USA, for eksempel. Der er det jo kontroversielt på ordentlig. Og den store greien var at det var et kommersielt selskap som kom med disse meningene. Om et hvilket som helst annet selskap hadde fått kritikk for å være satanistisk, for eksempel, ville PR-avdelingen backa med en gang. Men vi gjorde ikke det. Vi var seks venner som hadde startet et firma fordi vi synes det var gøy – vi var jo PR-avdelingen. Og vi synes ikke noe om organisert religion, det er helt absurd. Eller, altså, jeg liker det, på lik linje med andre ting som er morsomme og absurde og rare, akkurat som … seksarmede barn.

Hehe. Jobber dere fortsatt med Cheap Monday i det hele tatt?

Karl: Nei. Vi forlot selskapet helt og holdent for noen år siden. Men nylig var vi med å utforme reklame for den nye brillelinjen deres.

Björn: Men ellers, nei. Det er merkelig – noe som har vært ditt eget har blitt kjøpt opp av et stort selskap. Og H&M som eier det nå kan jo ikke holde på med religionskritikk.

Karl: Nei, de kastrerte skallen, for eksempel.

Björn: De er nødt til å gjøre sånt. Men da kan jo ikke vi fortsette å holde på med det.

Karl: Men jeg husker rett før vi sluttet i Cheap Monday. Det hadde vokst seg så stort, hele selskapet. Vi hadde assistenter og måtte bruke mye tid på å se på prøver, skrive e-mail, være i møter … i stedet for å sitte og tegne på papir. Da tror jeg vi begge kjente på at den ultimate luksusen er å få være den som sitter med penn og papir og gjør saker på ordentlig. Ikke være en som peker og gir ordre, og liksom skal være en “viktig” person.

Jeg synes det er kult at dere stadig kaster dere inn i nye prosjekter. Nå har dere startet en surdeigspizzeria som heter Pizzahatt. Fortell!

Björn: Karl, Sanna (kona til Björn, jou. anm.) og jeg bodde alle i samme hus. Og rett rundt hjørnet lå en pizzeria som var ordentlig, ordentlig dårlig. Pizzaene var helt uspiselige. Først hadde vi lyst til å si til dem at: faen, kan dere ikke bare endre på det-og-det, gjøre sånn-og-sånn, så kommer det til å gå mye bedre for dere. Men sånt kan man jo ikke si til noen. Plutselig stengte denne pizzeriaen, og etter mye frem og tilbake fikk vi kjøpe den. Og så startet Karl og Sanna og jeg en pizzeria.

Karl: Det har vært litt trial and error det første året, men nå går det skitbra. Vi kastet oss litt naivt inn i det, fordi vi kjente så mye for det. Det var et prosjekt vi startet nesten rett etter at vi var ferdige med Cheap Monday, og på mange måter er det det nøyaktig motsatte av Cheap Monday. Det er på ingen måte et varemerke eller et stort selskap, det er et sted. Og det er noe av det jeg liker best ved pizzeriaen; at det er en plass. Det synes jeg er fint.

La oss snakke litt om musikk. Hører dere på musikk når dere arbeider?

Björn: Alltid. Det er aldri stille her. Vi pleier å synge med også, og da handler tekstene alltid om kjønn eller merkelige snegler.

Karl: Jeg hører på veldig mye musikk når jeg jobber, det er kanskje da man lytter mest intensivt til musikk. Det er vanskelig å dra en grense mellom hva som er god musikk og hva som er god musikk å arbeide til, da.

Björn: Men vi har noen artister vi hører på når alt er skitjobbigt, når vi har for mye å gjøre. Før hørte vi alltid på Spain, og nå hører vi nesten alltid på Thåström, hehe. For øvrig er Kool Keith veldig bra arbeidsmusikk.

Jeg hører at dere aldri har vært på Hovefestivalen selv? Hva har dere å si til deres forsvar?

Björn: Nei, men vi har vært på festival i Norge før, Quartfestivalen! Det må være ti år siden. Det er det merkeligste jeg har vært med på: Vi hadde leid en villa, og etter tre dager viste det seg at familien vi hadde leid villaen av fremdeles bodde i huset, i kjelleren, uten å fortelle det til oss. De kom plutselig opp og ba oss om å dempe musikken. Det føltes veldig Fritzl, faktisk. Det var generelt en merkelig opplevelse, de hadde bilder av nakne menn som bar på babyer på veggene i hele underetasjen. Men utover den rare bo-opplevelsen, er det jeg husker best fra Quartfestivalen ikke konsertene, men at vi bollade gris hele tiden. Bollar ni gris i Norge?

Eh, om vi boller grisen?

Björn: Ja, at man kaster en ball til hverandre, og den som ikke klarer å gripe får en G, og så blir det til slutt G-R-I-S. Det eneste vi gjorde under Quart, utenom å se konserter, var å spille gris. Vi måtte til og med stoppe bilene da vi kjørte hjem, fordi alle kjente at de måtte bolla mera gris.

Sjekk ut Vårs portfolio på www.woo.se/illustration/var