Hallgeir Skretting Enoksen (27) studerer Barnevernspedagogikk og jobber med ungdom, men liker aller best å bo i telt og lavo. Nå er han og Purified In Blood aktuelle med ny etterlengtet plate.

Gratulerer med ny skive, Flight Of A Dying Sun. Jeg antar du hadde demoner å drive ut etter at din far gikk bort i fjor?
– Takk for det. Ja, på mange måter. Det å miste noen som står en så nært er tungt. Det resulterte også i at jeg ikke klarte å fortsette å gjøre ting med PiB i den perioden. Den siste giggen vi gjorde endte med at jeg kastet opp på scenen. Kroppen sa stopp, og jeg måtte runde av settet. Desidert den jævligste giggen i mitt liv. Faren min lå på sykehuset med bare noen uker igjen. Jeg var med han hele natta da han døde. Det gjør noe med deg. Det var først sent i 2011 at vi startet å mekke nye sanger med PiB. På mange måter stoppet livet opp.

Hvordan fant du tilbake?
– Jeg brukte mye tid i skogen og sammen med min bedre halvdel. Jeg surfet også. Mye. Å tilbringe mye tid i havet og i naturen gjorde at jeg fikk kontakt med det livet for meg handler om. Deretter kan en sette de andre tingene i system etter hvert, når det trengs. Alt trenger heller ikke å bli satt i system for at ting skal funke. Det er bra med litt kaos.

Et slags religiøs katarsis, altså?
– Jeg er ikke en religiøs person, på noen som helst måte. Religion kan være jævlig farlig. Men jeg tror at sjelen forlater kroppen når en dør. Tror også at den drar videre. Har alltid hatt tanker om sjelen, og det som skjer når en dør. Sangen Flight Of A Dying Sun handler om dette. Og plata er dedikert til Helleik. Alle mine tekster på den nye plata handler om bevissthet, selvet, om det er fanget eller fritt. Samt andre fengsler vi plasserer oss selv i.

Positivitet gjennom negativitet?

– På en måte. En kan lære jævlig mye av å oppleve kjipe ting. Kunsten var vel å snu det til positivt og overleve. Alt går om en vil. Jeg tror en blir sterk av å ha hatt det vondt i perioder.

Du er nå alene som vokalist. Deilig å fronte bandet alene?
– Ja, det har vært en prosess, på godt å vondt. Glenn er fremdeles en av mine aller nærmeste og beste venner. Han trengte å fokusere på andre ting i livet. Som nok var det rette for han. En skal ikke fortsette med noe en ikke føler en kan gi hundre prosent. Glenn har nå Helldiver. Eksperimentelle greier. Mer doom. Fett som faen. For meg føles det godt å synge alene. Å være to vokalister ser av og til fett ut, og du får et dynamisk lydbilde om du får det til å stemme, men det er mye mer arbeid. Nå har jeg hatt total frihet til å kunne gjøre ting slik jeg ser det for meg i hodet. De nye sangene er lagt opp for en vokalist. Det gjør det mye lettere å spille dem live.

Det nye coveret deres ser sykt bra ut og er gjort av den legendariske spanske tatovøren Jondix. Hvordan kroka dere opp med han?

– Jondix Mahashakti er en fantastisk person å jobbe med. Frisinnet. Han forstod med en gang hva jeg mente, og har laget ett utrolig fett cover til oss. Alle elementer er der. Vi har alle vår følelse av hva coveret betyr, men i hovedsak handler det om å dø. Alt rundt det. Livskraften som går ut av kroppen. Ut i noe nytt. Det var Glenn som selv er tatovør som viste meg ting Jondix hadde gjort. Jeg traff Jondix for første gang i California på San Jose Tattoo convention i 2008. Deretter har vi hatt kontakt på mail. Jeg tror folk begynner å forstå hvor vi vil som band. Både visuelt og musikalsk. For de som føler det, sjekk ut doom-prosjektet til Jondix, Ätman-Acron.

Ja, hvor vil dere, egentlig. Hvor er dere på vei?

– Vi vil gjøre vår greie. Ha friheten til å utvikle oss visuelt og musikalsk. Så lenge vi digger det vi gjør og føler det er rett, så er vi nok fornøyde uansett. Vi vil ut på veien. Mye. Langt vekk. Tilbake til India. Videre i Asia. Tilbake til USA. Sibir. Samme hvor. Vi er privilegerte som får muligheten til å turnere. Vi vil også at folk skal høre den nye plata. For den er vi jævlig fornøyd med og føler oss trygg på å få den ut over alt. Tror aldri jeg har vært mer komfortabel med en plate enn denne. Jeg håper jo også at folk leser tekstene, og igjennom musikken kan visualisere det jeg så for meg når jeg skrev dem. Det samme gjelder for Tommy sine tekster. Det ligger sterke følelser i PiB. Det har det alltid gjort. Og denne gangen er det ingen ting som kan holde oss tilbake. Vi er på rett vei, og på vei mot gode ting. Jeg gleder meg som faen.

I starten var dere veldig harde på vegan straight edge-kjøret. Hvor står bandet i dag og hvor står du?
– Det var vi. Vi startet også PiB da vi var relativt unge. Så det sier seg selv at vi har utviklet oss. Det er jeg glad for. Tommy og Stig er fremdeles straight edge. Jeg er ikke, det er ikke for meg. Det var det før, men ikke nå. Har ikke spist kjøtt siden midten av ungdomskolen. Som alle i bandet, men det er en del av et større bilde som ikke er avgrenset til enkelt saker, og jeg identifiserer meg selv med mye mer enn bare det. Jeg synes vi lever i et fucked opp forbrukssamfunn. Penger styrer alt. Masseproduksjon av dyr er en av mange ting jeg tror vil føre til at sivilisasjonen som vi kjenner den i dag vil gå til helvete. Men det gjør også masseproduksjon av soya, og palmeolje. Ikke minst olje og gass produksjon. Kapitalismen voldtar alt, og gir resten til de rike, som kan leve i overflod. Jeg er ikke fan av at noen skal være fanget i bur. I alle fall ikke dyr. De har ikke gjort noe for å fortjene det. En apekatt skal få være i jungelen. Ikke i en dyrepark. Men på en annen side så vil jeg ikke kalle meg noe som helst. Jeg tror at om en klarer å fange maten selv, i naturen når en trenger det, så er jeg med på det. Så jeg spiser fisk som jeg fanger selv. Om en klarer å leve med naturen, ikke imot den, så er vi kanskje inne på noe. Vi er egentlig nomader alle sammen. Men vi lever nå som skadedyr. Bruker opp alle resursene i et område, for så å dra videre. Vi er på villspor. Vi lever med en ekstremt lav bevissthet på hva det egentlig vil si å leve. I alle fall i pakt med oss selv og naturen. Det er dette Purified in Blood handler om for meg. Vi presser det ikke ned i halsen på noen, folk styrer sine egne liv. Vi skildrer det vi ser. Og vi lever i et korrupt og skittent samfunn.

Fortell om ditt forhold til Sea Shepherd.
– Jeg har alltid vært tiltrukket av organisasjoner som Earth First og Sea Shepherd. Jeg backer det å sette handling bak ordene. Folk som Rod Coronado, og Paul Watson er inspirerende mennesker på så mange måter. Den første USA-turen vår i 2004 var sammen med band som var inne på samme greia, men også med representanter og aktivister fra både Earth First, ELF og Sea Shepherd. Til og med den radikale Russel Means, aktivist og kriger som sloss for indianernes uavhengighet i USA var med på ett par konserter å talte. Det var relativt drøyt hele opplegget. Det var FBI-agenter på hvert show. De ville holde styr på “terroristene” som de mente vi var. I ettertid så ser jeg at det var FBI som var terrorister, ikke oss. Har for den saks skyld aldri hatt noe til overs for undertrykkende autoriteter. Jeg har for tiden en søknad inne om å bli med Sea Shepherd, men har ikke fått svar. Er kvalifisert, men det er mange som vil ha plass. Har to venner som er fast crew på den ene båten. De har lagt inn godt ord, så jeg håper det skjer.

Tilbake til musikken. Ser du på PiB som et hardcore- eller metalband? Jeg tenker på den regelrytter-holdningen som har eksistert i Oslomiljøet i alle år.

– Vi er i alle fall mer metal en noe annet. Vi har vel egentlig svært lite hardcore i musikken vår. En kan høre det, men da på samme måte som for eksempel Sepultura og Crowbar. Vi starta i hardcorescena og var sentrale i å bygge den opp her på Vestlandet. Vi kjørte vår greie og la ikke skjul på det. Hørte mer på gammelt Sepultura enn på Youth Of Today. Band som Cro-Mags, Judge, Integrity, Earth Crisis, Vegan Reich og Strife var alle store inspirasjonskilder for oss på den tiden, samt det å ha samhold i en scene og å gjøre det selv, DIY. Samtidig digga vi band som Slayer, Iron Maiden, Sepultura og Kreator. Vi hadde mye å si, og det er jeg stolt av. Har lært mye av det. Vi bygget opp vår egen greie og det fungerte bra og det har gjort meg til den jeg er i dag. Har alltid hatt god tone med de fleste i Oslo scenen, selv om jeg vet vi ikke passet inn i youth crew-greia. Når det er sagt så er det lenge siden jeg slutta å bry meg om hva som er hva, eller hva folk tror. Jeg tror så lenge du viser at du digger og står for det du gjør, så forstår folk det, og respekterer det. Om de liker musikken får bli en smakssak. I senere tid hører jeg fremdeles på en del klassisk hardcore, men lite nytt. Har for lengst beveget meg inn i tyngre og mørkere greier. Alt fra Electric Wizard, Burzum, Om og Neurosis til Hawkwind og Black Sabbath. Vi har alle nye inspirasjons kilder, og bruker mye av det i PiB.

Det virker som de fleste (unge) på et tidspunkt rømmer byen. Hvorfor er du fortsatt stuck i Stavanger?
– Først og fremst så har vi kystlinja på Jæren. Med verdensklasse-bølger på gode dager. Det er en av grunnene. Men så har jeg mine nærmeste her. Familien min, og mye av nettverket mitt. Store fjell og mye skog. Det er en stor fordel. Er bra ting som skjer i byen om dagen. Selv om Kvelertak flyttet, er det mange bra band og et voksende miljø. Ellers er det mye penger i Stavanger. Det får ikke alltid frem det beste i folk.

Hva vil du si til de unge spirer der ute som kan gjøre byen din bedre?

– Skap din egen virkelighet. Gjør det du elsker. Drit i penger. Følg drømmen din. Alt ligger til rette. Det er nok av kjipe ting du kan bruke resten av livet ditt på, så gjør det du vil mest. Du trenger ikke å bli det andre mener du skal bli. Er du hypp på musikk, så start band. Spill den musikken du digger og gi faen i hva folk synes. Spill i band med andre som vil det samme. Book show selv, ikke forvent at folk skal booke deg med en gang. Folk liker deg når andre liker deg, når det er hype rundt bandet, da booker klubber deg. Sånn er musikkbransjen. Fuck det, gjør det du digger. Så godt du kan. Da blir det som regel fett. Alt det andre blir bonus.