Årgangs-Snoop

Arbeidsmoralen er det ingenting å utsette på, til tross for det patenterte slække, innrøyka imaget.

Vi graver etter gull i katalogen til bikkja. De 20 beste låtene fra 20 årganger med Snoop.

Sånn cirka i skrivende stund feirer Snoop Dogg tjue år som plateartist, etter debuten sammen med Dr Dre på soundtracklåta og singelen “Deep Cover” (fra den smått undervurderte filmen med samme navn). Et sted mellom tretten og tjue album (opptellingen er komplisert, avhengig av hvilke side- og samarbeidsprosjekter man teller med) har han rukket å gi ut siden dengang. Selv i perioder med uklar plateselskapsstatus har han holdt seg særdeles aktiv i studio, og gjerne beskjeftiget med sideprosjekter og soundtracklåter til egne og andres filmer. Arbeidsmoralen er det altså ikke noe å utsette på, til tross for det patenterte slække, innrøyka imaget.

Kvalitetskontrollen har imidlertid – særlig i visse perioder – vært litt mer, skal vi si … avslappa. Men det er opptil flere grunner til at man har en karriere i musikkbransjen, særlig i disse dager. Og Snoop Dogg har på tross av stadige avstikkere og tidvis smakløse frierier mot nye publikumsmasser, fra numetal til hasjmarskøntri til stureplansravehits, også klart å beholde en betydelig del av sitt kjernepublikum – ved å rett og slett glimte til noe jævlig innimellom, selv i de verste dalsøkkene i karrieren sin. Derfor er det mulig å gjøre en liste som dette. 20 av de aller mest undervurderte låtene gjennom en lang karriere: en slags greatest ikke-hits (med et par undergrunnshits innimellom). I kronologisk rekkefølge. Fyr deg opp.

1992

Dr Dre feat. Snoop Doggy Dogg, Daz & Kurupt: “Bitches Ain't Shit”

OK, denne er jo på sett og vis en slager, minneverdig nok til at oppkomling YG nylig fikk en hit med et refrenglån fra denne. Men plassert helt til sist på The Chronic, opprinnelig som “hemmelig spor” uoppført på tracklisten, druknet den i utgangspunktet blant gigalåter som “Nuthin' But A G Thang”, “Lil' Ghetto Boy” og “Let Me Ride”, i hvert fall for det man kalle crossover-publikummet.

1993

Snoop Doggy Dogg: “G'z Up, Hoes Down”

En semi-raritet og albumhøydepunkt på en og samme tid – denne er nemlig kun å finne på originalpressingen av solodebuten “Doggystyle”, da Death Row Records ikke ville bla opp lommeboka for å kreditere den gamle scientologen og hedersmannen Isaac Hayes for (det silkemjuke) samplet.

1994

The Dogg Pound feat. Snoop Doggy Dogg, Nate Dogg & Big Pimpin Delemond: “Big Pimpin’”

Fingerknipsing, bongotrommer, lokkende synthlinjer, trillende elpianoer og iskaldt kvinneforakt i en hundre prosent forførende forening, hentet fra det generelt ganske Snoop-tunge “Above The Rim”-soundtracket.

1995

Sam Sneed feat. Snoop Doggy Dogg: “Blueberries”

1995 gikk forbi uten en eneste offisiell utgivelse, og var på mange måter et mørkt år etter den massive suksessen med debuten. Mye tid gikk med på en mordrettsak (som han gikk fri fra) og stemningen på Death Row Records begynte for alvor å bli uggen. Men han rakk å spille inn en god del fantastisk musikk dette året også, selv om det meste av det ikke ble gitt ut før senere. I noen tilfeller MYE senere, som denne lenge uutgitte perlen fra det kasserte albumprosjektet til Death Rows østkystrapper-alibi (!), den flinke Sam Sneed (opprinnelig tilknyttet EPMD-protesje K-Solo), som ble offer for Suge Knights mistenksomhet og renkespill. Låten havnet opp i en remikset og totalt underlegen versjon på Snoops neste album, The Doggfather.

1996

Snoop Doggy Dogg feat. Charlie Wilson: “Doggfather”

Snoops andre og siste album på egenhånd for Death Row ble rundt utgivelsen nokså generelt ansett som en blodfattig nedtur. Og slik låter det ennå – de generelle dårlige vibbene hadde muligens spredd seg inn til studio. Men i ettertid er det da enkelte lyspunkter å bite seg fast i, noen av disse peker til og med fremover. Det er for eksempel her det mangeårige sporadiske samarbeidet med tidligere Gap Band-vokalist og gullstrupe Charlie Wilson ble etablert, noe karrieren til begge skulle nyte godt av.

1997

Jermaine Dupri feat. Snoop Doggy Dogg, ROC & Nate Dogg: “Protectors of 1472”

Nok et mellomår mens plateselskapssituasjonen ble avklart, og kun noen ganske få gjesteopptredener. Denne ble til under samme session som et katastrofalt elendig kutt sammen med samme Dupri (Kriss Kross-bakmann og senere Janet Jackson-ektemann, for de som har glemt ham) for “Men In Black”-soundtracket, offisielt sluppet året senere men sluppet til mixshows mot tampen av 1997. Med en beat av østkystfanebærer DJ Premier kan den kanskje tolkes som en slags distansering fra evig østkyst/vestkyst-feidende Death Row. Og viktigere: komboen fungerer  utmerket.

1998

Snoop Dogg feat. Master P: “Snoop World”

Derimot hadde nok Snoop i utgangspunktet litt problemer med å finne den musikalske formen hos Master Ps No Limit Records. Førstealbumet derfra, Da Game Is To Be Sold Not Told hadde allikevel sine (lett skjulte) kvaliteter. Ikke minst dette p-funky åpningskuttet. Husprodusent KLC viser her både mer klasse og allsidighet enn de fleste var villig til å anerkjenne på dette tidspunktet. Fjorten år senere blir til og med de engang så irriterende “UUUH”-adlibsene til Master P litt nostalgisk sjarmerende. Og heldigvis er selve verset til P befriende kort.

1999

Snoop Dogg feat. Suga Free & Sylk E Fine: “Trust Me”

Andrealbumet for No Limit er derimot et av de sterkeste albumene i hele katalogen til Snoop, dels grunnet en mye omtalt gjenforening med Dr. Dre. Men også ellers luktet det velkjent av vestkystfunk fra hver pore her. Denne låta, hvor den vaskeekte halliken Suga Free tilfører både sine betydelige rapskills og litt pimptroverdighet til familiefar Snoop Doggs cinematiske fantasier, er i min bok en av de fem beste Snoop noensinne har spilt inn, lett. Ikke minst på grunn av av et herlig refrenglån fra Bobby Womack-katalogen.

2000

Snoop Dogg feat. Kokane: “Brake Fluid”

“The Last Meal” var også et nokså sterkt album, om ikke like fokusert. Man kan jo ikke hate på et album som har den originale gfunkcrooneren (no offense og RIP Nate Dogg) Kokane på hele syv låter? Her på toppen av det hele med finfine patenterte keyboardtriller fra en Scott Storch iferd med å frigjøre seg fra mektige mentorer som The Roots, Dr Dre og Timbaland (og deretter miste grepet totalt, men se dét er en annen historie).

2001

West Coast Bad Boys feat. Daz DillInger, Snoop Dogg, Goldie Loc, WC, Silkk The Shocker, Master P, E-40: “Pop Lockin”

En verdig liten svanesang for den i ettertid litt undervurderte No Limit-perioden. Og for en herlig gjeng!

2002

Snoop Dogg feat. Lady Of Rage & RBX: “Batman And Robin”

Karrieren til Snoop Dogg post-2000 er på et plan en evig serie gjenforeninger med diverse tidligere samarbeidspartnere. Her representert ved de to talentfulle Death Row-lagkameratene Lady Of Rage og RBX, som vel kan sies å være de to som (ved siden av Jewel – hvor ble det egentlig av henne?) fikk minst ut av momentum samtlige medvirkende på The Chronic fikk på karrieren sin. Den DJ Premier-produserte beaten (også en slags gjenforening, se over), med sin stakkato omarrangering av Batman-temaet, er så corny at den ikke burde fungere, men gjør det allikevel. Det samme kan vel sies om størsteparten av teksten.

2003

Snoop Dogg: “Succ Me Off”

På tross av at for eksempel remiksen til 50 Cents “P.I.M.P.” holdt den kommersielle drivreimen i gang så det suste, kan man kanskje si at Snoop mistet litt fokus rundt her et sted, midt mellom gjesteopptredener for Limp Bizkit og et forsøk som platemogul hvor alt fra Mira Craig til Kokane til (supertalentet) LaToyia Williams ble signert til Snoops Doggy Style Records – uten at så veldig mye materialiserte seg. Bortsett fra noen ujevne samleplater – og “Welcome 2 Tha Chuuuuch”-mixtapeserien, som heller ikke kan kalles særlig fokusert, men som i det minste sporadisk bød på en leken Snoop Dogg. Og en leken Snoop Dogg er ofte en fin Snoop Dogg. Som i denne ufattelig barnslige og grisete versjonen av The Roots fine, men litt kjedelige voksenraplåt “Break Me Off” –som faktisk låter finere med “litt” ekstra griseprat i miksen.

2004

213: “Joysticc”

213 var den svært unge Snoop Doggs gutteromsprosjekt sammen med Warren G og Nate Dogg, som tross sporadiske, men relativt jevnlige låter sammen opp gjennom karrieren allikevel ikke materialiserte seg som en ordentlig gruppe igjen før det fine og ekstremt sommerlige 2004-albumet The Hard Way – sjekk minneapolisfunkvibbene fra produsent (og jazzmusiker på si!) Terrace Martin (som siden dengang har etablert en ganske respektabel karriere på egenhånd).

2005

R Kelly feat. Snoop Dogg: “Happy Summertime”

Selv om mange også setter stor pris på denne delen av karrieren hans, er det også de som vil fnyse foraktelig av mange av hans (mange og ærlig talt ujevne) R&B-innhopp. Undertegnede er nok en av dem, sorry. Men komboen R Kelly og Snoop er derimot hardere å hate på. Kanskje det er ham R. Kelly skulle lagd duoplate med, ikke Jay-Z, sånn i etterpåklokskapens lys?

2006

Snoop Dogg: “A Bitch I Knew”

Spør du meg er “The Blue Carpet Treatment” et av Snoops svakere album, i hvert fall ett av de mest oppskrytte. Men pussig nok inneholder den også den kanskje hardeste og beste av samtlige Snoop Dogg-låter post-2000. Vintage vestkyst, kanskje ikke så rart når man finner Eazy Es gamle produksjonspartner Rhythm D bak spakene.

2007

Devin The Dude feat. Snoop Dogg & André 3000: “What A Job”

Devin The Dude er den typen rapper som til tross for talent og alle gode muligheter aldri har greid å slå HELT igjennom, selv ikke med en singel som dette og Snoop Dogg OG André 3000 i gjestesetene. Spørsmål: har komboen Snoop Dogg og kassegitar noensinne fungert utover i akkurat denne låta? Trukke det, ass.

2008

Snoop Dogg feat. Raphael Saadiq: “Waste Of Time”

Pussig hvordan et album laget med DJ Quik og Teddy Riley som en slags felles “oppsynsmenn” på produksjonssiden kan bli så blodfattig som “Ego Trippin”, som kan sies å leve opp til navnet på helt feil måte. Men dette kuttet kunne i hvert fall by på et siste lite fremtidsrettet fremstøt (eller i det minste samtidsorientert) for Raphael Saadiq, før han tilsynelatende falt ned i et retrohøl i bakken for alltid – og fikk stempelet som “norgesvenn” på kjøpet.

2009

embedhttp://www.youtube.com/watch?v=pkLpy0EySZI

Snoop Dogg feat. Kokane: “Secrets”

Begravd midt inn i ellers relativt begredelige Malice In Wonderland finner vi denne perlen, som ikke bare er førstesortering vestkystfunk med stayer DJ Battlecat på beaten og før nevnte Kokane på refrenget, men også en slags coverversjon av en halvglemt “nyveiv light” pophit fra åttitallet av de relativt helglemte The Romantics. Herlig bisart, og generelt nokså herlig.

2010

Kurupt feat. Snoop Dogg: “All That I Want”

Mens Snoop Dogg fikk fornyet vind i seilene med de første av en alt for lang rekke russeravehits, var det ikke mange som brydde seg om Streetlights-albumet til hans gamle Dogg Pound-kumpan Kurupt, og det er synd. For det var ganske fint og stødig produsert av før nevnte Terrace Martin, og hadde et par fine vers fra Snoop Dogg over, kremt, musikk for voksne ører. Som denne.

2011

Snoop Dogg: “The Way Life Used To Be”

The Doggumentary var like ufokusert som et gjennomsnittlig post-2000 Snoop Dogg-album, med både fjern (i trippel forstand) Willie Nelson-duett og mer russetechno. Men for en låt dette er! Dj Battlecat på beaten igjen. Kanskje den eneste låta som er nevnt her som det er en ørliten sjanse for at Snoop velger å ta inn i setlisten på Hove? Da vet jeg om en del folk som blir glade i så fall.