I anledning den store slippfesten vi har i samarbeid med Hove 3. mai, har vi tatt en liten prat med Impossible som skal spille samme kveld på uteserveringa.

Det blir altså konsert med MAYA VIK, IMPOSSIBLE og DISASTER IN THE UNIVERSE, som alle spiller på Hoves store festivalvorspiel 25. juni. Sånn i 23-draget tar vi festen inn med ingen ringere enn det britiske bass-vidunderet DJ Scuba. Vi sees!

Meld deg på på Facebook her!

Joseph: Der er vi vel i gang. Må innrømme at jeg ikke chatter så ofte

NATT&DAG: Hei! Null stress, det er ganske lett skal du se. Og litt gøy i blant også.

—Yes, I've got it

Gratulerer med 1 måned og 3 dagers jubileum for slipp av debutplata deres, og gode kritikker! Og en ting til: hvorfor sendte dere ikke skiva til musikkanmelderen vår?

—Tusen takk! Det har vært veldig moro, hadde ikke forestilt oss dette. Jeg var og leverte skiva personlig på kontoret deres i Oslo, en vinyl og en cd. Jeg mener det var Tylden, jeg ble sendt inn til han da jeg kom innom kontoret med plata, kan gjerne levere en til hvis den har blitt borte.

Det må ha vært tvillingen hans Anders Tylden som var der den dagen.

—Ja, jeg visste ikke hvordan han så ut men han tok i mot skiva og jeg fikk inntrykk av at jeg hadde levert til riktig mann.

Man kan lese at dere har gjestet Nitimen på P1, er dette et publikum dere har gått inn for å treffe?

 —Vi har bare sendt promopakke til alle mulige medier, og som ukjente førstegangsartister ville vi vel stilt opp på nærmest hva det skulle være, tror jeg. Vi har vært glade for å få oppmerksomhet i det hele tatt. vi har jo enda ikke booking eller promo, så vi har vel ikke den mest gjennomtenkte mediestrategien akkurat. men for all del hvis lytterne til P1 liker musikken så er jo det kjempehyggelig

Hva slags type publikum ønsker dere helst å treffe med musikken deres?

 —Det må være et publikum som liker og prioriterer å gå på konserter og festivaler, slik at vi får spilt mest mulig live!

For da tjener dere mest mulig penger?

— Ja da tjener man penger, og så er det jo livespilling som er det ultimate kicket. Det er noe med følelsen av å få til et samspill med andre som er veldig tilfredsstillende. Et samspill som skjer der og da, leve i øyeblikket som det heter i klisjeene. Unge mennesker har jo et lengre liv som konsertgjengere foran seg, så hvis kidsa digger musikken vår er det kult

Hehe. Dere er jo indierockere i ordets rette forstand, hvor opptatt er dere av image? Er dere så streite som den samkjørte looken deres tilsier, eller er dere bare sponsa av Carlings?

 —Ikke noe spons ennå, dessverre. Imaget vårt har vi diskutert lite, men det går vel mest ut på at vi ikke skal ha noe spesielt image, og det er vel indiestilen? Musikken er i fokus, image i andre rekke, men det er klart vi ser oss i speilet og lurer på hvilken bukse eller skjorte vi skal bruke på konsert. Vi er vel ett av få band hvor ingen av medlemmene har en eneste tatovering så vidt jeg vet. Det nesten litt flaut, og det er i hvert fall ikke planlagt. Vi er muligens streite, men vi er også veldig gode til å feste.

Oi oi! Fortell om den forrige festen du/dere var på. Eller har dere kanskje et morsomt festminne?

—Privatfester henger høyest, og gode privatfester bør helst foregå over flere dager. Vi bodde i en tid i et svært kunstnerkollektiv på Ulvøya. Huset var enormt så vi hadde plass til veldig mange overnattingsgjester. Da lagde vi årlig en privat “Ulvøyafestival” som gikk over en langhelg. Det begynte på fredagen med nære venner, hvor vi “varmet” opp, så kom hovedinnrykket på lørdag (på det meste opp mot 200 mennesker) Så var det konserter og dansegulv ut over natta, nattbading også. Den beste delen av festivalen var likevel på søndagen da vi hadde “evalueringsfest”, en litt mindre fest hvor vi snakket gjennom alle mulige episoder og hendelser som hadde oppstått de to foregående dagene. På evalueringsfester oppstår det gjerne latterkramper fordi man gjennom tre dager med fest etablerer internhumor og en egen sjargong. Jeg synes de aller fleste fester er alt for korte, for ekselmpel felles morgenbad i bakrus er en helt fantastisk opplevelse.

Man kan lese på Hovefestivalens nettsider at du komponerer låter om livet og kjærligheten, hvorfor akkurat disse to temaene?

 —Jeg skriver bare tekster ut i fra det som svirrer rundt i hodet på meg, eller jeg prøver å fange med ord og stemninger de følelsene som dukker opp. Som oftest kan de tekstene relateres til de to ekstremt brede temaene livet og kjærligheten. Jeg er opptatt av mennesker og relasjonene mellom oss, derav debutalbumtittelen “Close Relations”. Jeg tror aldri jeg kunne skrevet en låt om en hund eller et annet dyr, men man skal vel aldri si aldri. Det måtte i så fall vært om en hund som betydde utrolig mye for et menneske. Ikke om en bil heller tror jeg, kanskje om en vakker seilbåt dersom det var en metafor for en kvinne.

Ah, jeg som trodde “Close Relations” handlet som relasjonen mellom deg og Onkel Lars (Lillo Stenberg)…

 —Hehe nei, dersom det skulle referert til noen spesifikke relasjoner så måtte det vært relasjonen mellom gutta i bandet. Man blir tett knyttet til de man spiller i band med, og dette bandet er i stor grad et fellesprosjekt, vi er flere låtskrivere og lager mye materiale i fellesskap.

 Hvordan er det stadig å bli omtalt som nevøen til Lars (Lillo Stenberg)? Og de andre i bandet, er de misunnelige på at du har en kjendisonkel?

 —Det gjør meg ingenting, egentlig. Det er jo sant: jeg er nevøen til Lars (Lillo Stenberg), og han er en kul fyr! De andre i bandet vet godt hvor uendelig mye viktigere de er for bandet enn hva min kjendisonkel er. Det har vært bra pressemessig sett, så det er vel egentlig bare en bonus for oss alle.

 Men du er jo irskættet, ble moren din røvet med fra Irland av en norsk viking?

 —Nei, det var vel heller fattern som ble fanget av en irsk amasone. Mamma og en venninne var rocka jenter i Dublin på 70-tallet, og skrev en utelivsguide til Dublin for å spise og drikke gratis på byens puber. Mamma kjente blant andre Phil Lynott fra legendariske “Thin Lizzy”. Sammen dro de to damene over til Norge hvor de møtte de to rocka typer og ble kjærester med hver sin. Det resulterte i to barn som er meg og Stefan som spiller trommer i Impossible.

Søt historie. Men hvem ville du helst vært: koristen til Justin Bieber eller roadien til Rune Rudberg?

 —Roadien til Rune Rudberg, der ville det blitt noen menneskemøter og oppstått noen situasjoner  som er verdt å oppleve, men faen, det er slitsomt å bære bandutstyr, hadde prøvd å få Rune til å gjøre så mange akustiske sologigger som mulig