Hvordan visualiserer man en slik opplevelse?
Bildene i denne serien er et forsøk på å gjenskape følelsen det er å være på konsert med Motorpsycho og Ståle Storløkken. Det er nemlig ganske uklart alt sammen. En blanding av alkohol og lydvegger har en tendens til å gi konserter et ganske umiddelbart trekk. Det hele minnes som et enormt, krast og voldsomt slør i sinnet. En fest for sansene som minnet mitt i ikke vil la meg ta del i. Noe husker jeg heldigvis ennå.
Motorpsycho har alltid vært gode med elektroniske trollmenn. Helge 'Deathprod' Sten var bidragsyter på mange av de første platene, med stor suksess. Nå er det altså Ståle Storløkken som har fått være med i den (virker det som) særs interne og sammenkokte power-trioen i Motorpsycho. Han har tilogmed fått navnet på plata. Visuelt kunne ikke Storløkken gjort mer for å bygge opp under trollmann-stempelet, og var for anledningen kledd i kappe og annet magisk stæsj; antageligvis for å kunne håndtere alle knapper, knotter og tangenter.
Selv om konserten var en gjennomkjøring av bandets nyeste plate The Death Defying Unicorn, var det uten strykere, noe Storløkken veide opp for under et knippe frijazza, freaka partier med varierende hell. Det er også et snev av gjentakelse over Motorpsycho denne kvelden. Jeg hører hint tilbake til ganske så nylige utgivelser og innimellom føles cresendoene og samspillet noe uoriginalt. Dette er selvfølgelig kritikk som må ramme Motorpsycho, et band som ser ut til å ha transformert seg flerfoldige ganger i løpet av sin over 20 år lange karriere. Disse øyeblikkene av “Har ikke jeg hørt det før?” forsvinner uansett i en flammeball av brilliant voluminøs lyd og det eklektiske lysshowet.
Til slutt, etter halvanna time med noe av det beste Norge har å tilby, blir Bergen Kjøtt-publikumet servert to ekstranumre: Mountain og Taifun.
Etter å ha hørt Taifun, skjønner man hvorfor Motorpsycho lovprises av deg selv og andre. Det er katarsis. Og så svaier man ut på livet igjen.
