Det virker som en evighet side punkerne lenket seg fast - nå jobbes det heller hardt i studio. Resultatet er et forrykende debutalbum fra Peevish Penfriend.
Med en imponerende konsert på Trondheim Calling friskt i minne, påfulgt av en enda mer imponerende opptreden på Blæst forrige uke, setter jeg denne plata på ørene med høye forventninger. Og blir faktisk positivt overrasket etter bare én lytt.
Det høres på grensen ut som kremen av svensk, og jeg får kjapt assosiasjoner til både International Noise Conspiracy, Randy og en anelse deathpunk – noe jeg ikke anser som negativt. Det får jeg dog av å se på coveret også, laget av Håkon Bleken med etterarbeid av Ståle Gerhardsen. På noen spor kjenner jeg litt av Norges gamle helter Gluecifer og Turboneger - men før jeg vet ordet av det, tar ting en ny retning igjen. Det som er litt fnisete derimot, er at dette debutalbumet trolig er bedre enn både Randy og International Noise Conspiracys gamle debuter til sammen.
Punken lever ennå for svingende – i det siste ordets rette forstand. Borte er fuzzpedalen, selv om den dukker opp i ny og ne på de riktige stedene, og Peevish Penfriend har med denne platen satt et ganske ryddig og pent preg på en slags punkrenessanse, der de ivaretar elementer fra både punkrock og deathpunk mens de flørter med rock’n’roll og pop.
Vi kommer oss ikke unna vokalprestasjonene. Ved første lytt stilte jeg et spørsmålstegn ved vokalist Wangens vokal, en usedvanlig spesiell stemme, som en slags andresopran tvunget til å synge førstesopran. Men etter flere runder med lytting er det nettopp vokalen som tiltaler meg mest. Med sin utpregede særegenhet, når han går både høyt og lavt (som for eksempel på høydaren “Um Kamel” - platas definitive frekkeste låt) blir dette nesten den viktigste merkevaren bandet burde kunne skilte med.
Og på låten “Tallinn” svinger det skikkelig på verset, nesten så det er plass til Stephen Ackles på tangenter, før taktskifte ved refrenget. Også på “Smoke The Filter”, mens på “Devil You Know” får vi en smak av deathpunken a la Hellacopters.
Til å være et debutalbum er jeg mektig imponert; over variasjonen, over oppdelingen av lydbildet, taktskiftene, og det aller beste; det å gå en helt annen vei enn det som er i vinden akkurat nå, det å spille punk og likevel få det til å høres ut som noe de oppfant i 2012. Bandet må nok dele en stor del av æren med produsent Jonas Skybakmoen for dette – det er aldri for mye eller for lite av noe.
Det er dessverre altfor ofte jeg lytter gjennom album som inneholder et par sterke låter, mens resten av sporene rett og slett bare blir fyll (før i tiden puttet man inn disse låtene som B-sider på singler), og det gjør meg glad å si at det er nettopp det dette albumet ikke byr på. Enhver låt, og da mener jeg absolutt alle ti låtene har sin absolutte egen personlighet som føles nøye gjennomtenkt og jobbet med. Stuerent? Ja. Negativt? Nei. Bravo!
Høydepunkter: ”All Eyes On Me”, “Um Kamel”, “Devil You Know”, “Tallinn”.
