I vårt kalde, langstrakte land er det umåtelig populært å kjøre rundt i en feit bil med kompisgjengen. Folk dundrer rundt i doningene sine uten mer mål og mening enn at det er usannsynlig fett å råne rundt med høy musikk, høyt alkoholinntak og med et par jenter med enda høyere alkoholinntak i baksetet. Det er en livstil. En utenkelig, enkel og (u)urban livstil om du spør en fingerpulende smartphone-hipster på søken etter svevende indie og bloggete elektro.

Spør du herrene i Blood On Wheels derimot, er meningen med livet akkurat så enkel som en illsint V8er, pene jenter, tøffe kompiser og skitten rock. Et høyoktant liv som var i ferd med å død sakte ut med utslitte Stooges og ZZ-Top-kassetter og en yngre rånegarde som nå buldrer rundt til dunkende Tiesto og etsende dubstep. Heldigvis tok de saken i egne hender, deres selvtitulerte debutalbum svinger rockepisken hardere enn hva jeg har hørt på veldig lenge.

Blood On Wheels-kaptein Frank Reppens (Moving Oos) vokalarbeid er som vanlig hårreisende bra. Refrenget på åpningssporet “Captain Tonga” er så sterkt som et refreng i machorock-sjangeren kan bli. Jeg er ikke vanskelig å be når Reppen veser “‘Cause I’m your captain now”. Jeg hengir meg fullt og helt til rocken den neste halvtimen. En uimotståelig halvtime fylt med bredbeint og briljant macho-rock.

Det låter aldri spesielt nyskapende eller originalt, men det spiller heller ingen rolle når alle ti sporene er fylt med en fandenivoldsk energi og vitalitet norsk-rock ikke har hatt siden Gluecifers formtopp tidlig på 2000-tallet. Selv om skiva har mye gjenklang i 70-tallets skitne rockehelter som MC5 og Sonics finnes det spor av senere rockeinspirasjoner her og. “Kiss My Feet” er en frekk blanding av nevnte Gluecifer og Queens of the Stoneage, tenk “Little Sister” sin uflidde storebror.

Tekstuniverset er akkurat så greasy som det trenger å være. Ting er ikke mer problematisk enn at heldige jenter er på god vei inn i bilen, mens andre jenter sendes på hodet og ræva ut av bilen. Det høres fett ut og det gir plass til et titalls hylende gitarsoloer. Enkelt og effektivt. Her skal kjøret gå og da er har ikke Blood On Wheels tatt seg tid til tung tankevirksomhet.

Man trenger absolutt ikke å være noen råner for å sette pris på Blood On Wheels debut. Finner du glede i øl, festing og rock er du mer en godt nok innenfor. På scene har de for lengst overbevist, la oss håpe de har hunger nok til å turnere langt og lenge på dette materialet. Om et par års tid kan de følge opp med en enda kjappere og hardere andreskive med en litt mer dynamisk produksjon. Først da får vi svaret på om Norge har fått et nytt band som kan krone seg som Kongene av rock.