“Sommerfuglen holder seg nærme byttet. Han bruker lang tid på å nærme seg dets naturlige habitat, og utfører kun jobben når han vet at byttet er i en forsvarsløs posisjon. Han dreper kun kjente karakterer av høy rang, og utfører maks én jobb i året. Han er kontinentets best betalte leiemorder. Sterkeste sider: planlegging og tilpasningsdyktighet. Favorittvåpen: plastpose, skrutrekker eller bilbombe. Yrkesalibi: levemann.”

Hun så imponert bort på meg. Jeg fortsatte å fortelle om mitt neste oppdrag. En hotellkonge i Chamonix måtte fordufte, og jeg hadde fått oppdraget. Jeg følte meg som en ekte Don Juan der jeg lå og lirte av meg fiktive fremtidsplaner etter alle kunstens regler. Hun tente seg enda en røyk, og fortalte sin versjon. Vi var sytten år gamle og akkurat voksne nok til å planlegge resten av vår fremtid. Jeg gikk under navnet “Sommerfuglen”, og hun var den beryktede “Grå Falk”.

Grå Falk jobbet best fra avstand, og hadde et veltrent øye bak kikkertrifla. Med bakgrunn fra diverse friluftsfolkehøyskoler kunne hun plassere seg på de minst trolige utkikkspostene. Hun jobbet i mellomprissegmentet, og var best egnet til mindre lokale embetsmenn uten noe stort sikkerhetsnettverk rundt seg. Hennes sterkeste side: Et flott smil og et stødig håndtrykk; effektivitet og kontinuitet. Favorittvåpen: rifla til ungdomskjæresten, en spiss stein, eller rifla til stefaren. Yrkesalibi: håndballtrener.

Vi fortsatte å drømme oss bort i den vidunderlige fremtiden vi etterhvert skulle få sammen. Vi var to kjeltringer sammen på veien. Det var akkurat blitt vår, og vi var nyforelsket. Og hva er vel mer romantisk enn historien om to leiemordere som lever side om side på utsiden av samfunnet? Med sine egne leveregler i et univers som oppfattes som renere og penere enn den gemene menneskeheten. Ingen salgskonkurranser, ingen løgner eller våkennetter med søknader om kunststøtte for å leve et anstendig liv. Vi var begge det forherligede antimennesket, den fremmedgjorte ensomme ulven som skiller rett fra galt på et blunk. Ulven hjelper gamle damer på trikken, men setter en kule i huet på styrelederen din før han rekker å si pølse. Og det er vel strengt tatt noe man kan like? Du har jo tenkt på det sjæl en rekke ganger, men trenger en handlekraftig filosof som ikke nøler. Det er noe ved god/ond-dialektikken som representerer noe sårbart ved men- nesket. Som når George Clooney snakker om “det døende håndtverket” med en prest samtidig som han planlegger sitt siste drap i Anton Corbijns siste film The American. Dialektikken vekker en fascinasjon hos det enkle hverdagslige sinn. En flukt fra kjedsomheten, fra et opplagt rett/galt – og nærmere inn til naturens råskap, der den sterkeste overlever ved hjelp av sine egenskaper gitt fra naturens side. Kanskje har vi alle et indre ønske om å ta steget tilbake til et mer primalt samfunn? Er det derfor vi har en tendens til å gi våre helter dyretitler som The Day of the Jackal (1973), Ghost Dog (1999) og Lèon (1994)? 

Dyrene ser ut til å dukke opp overalt der vi trenger ekstra krefter. Merkevarebyggere låner fra dyrenes verden, det gir produktene deres egenskaper. Enten det er biler som Chevrolet Cheetah, Ford Mustang eller band som The Monkees eller The Byrds. Og ikke bare spesielle egenskaper, men også karikerte superkrefter slik som hos Spiderman og Batman. Ironisk nok har jo både Spiderman og Batman egentlig bare egenskaper som er tilpasset sitt naturlige habitat som edderkopp og flaggermus. Men for oss oppleves de naturlige kreftene som superkrefter. Ikke rart de to nyforelskede syttenåringene valgte å kalle seg opp etter dyrenavn.

Og nå har også dyrenes egenskaper har nok en gang blitt omplassert til catwalken. I form av dyremønster, lær og pels har dyrenes DNA blitt spådd denne vårens store trend. Det klassiske leopardmønsteret har jo allerede vært et synlig faktum i to sesonger. Bloggejentene har allerede skrevet utallige oppskrifter på hvordan man skal gå med leopardmønster i hverdagen uten å bli forvekslet med en av de trofaste tantene som var så glad i italiensk mote på åtti- og nit- titallet. Den falske pelsen var denne høstens store motestatement og sebramønsteret har sneket seg inn i de mange ulike tilbehørene som armbånd, klokker og vesker. Og som om det ikke er nok hadde Topshop Unique pyntet den falske pelsen med dalmantinermønster og Isaac Mizrahi viste frem hele kolleksjonen med rosa puddler som tilbehør for a/w 2011.Og da både Micchu Prada og Dries Van No- ten tok steget videre og viste frem slangskinn for a/w 2011 visninger forrige måned, var dyrenes tilbakekomst i motebildet et faktum. De to mest innovative designerne har en tendens til å lede veien for flokken av motedesignere, og kan sees på som et barometer på hva som vil skje på gatebildet året etter. For mange er de to visningene en bekreftelse på at dyrenes tilstedeværelse i motebildet vil fortsette en stund fremover.

Ifølge psykologer er dyrefetisjen underbevisst låst til vårt DNA, som et ledd i en reise tilbake til tiden der våre forfedre jaktet og sanket for å overleve. Dyrefetisjen handler rett og slett om et ønske om et liv tilbake til naturen. Under fjorårets visninger brukte designerne temaer som apokalypse og rå natur parallelt med filmer som The Road og Avatar som ble vist på lerretet. Rodartes påmalte tribal-tattoveringer og Lanvins apokalyptiske visjon var blant de mange naturfargede høstkolleksjonene for 2010. Modellene skulle se naturlige ut og sminken skulle være minimal, i tråd med det nye skjønnhetsidealet “Naturlig pen”. Og nå har naturens inspirasjon blitt videreført mer eksplisitt ved hjelp av dyr. Historisk sett har dyrene alltid hatt en plass i motebildet. Strengt tatt var det vel der det hele startet da den første neandertalske moteløven bestemte seg for å ta middagsrestene på kroppen for å holde varmen? Pelser har senere blitt høyt ansett som et statussymbol fordi det kun var priveligerte mennesker som hadde tilgang på de unike råvarene. På 60-tallet var Ursula Andress dyrenes ambassadør. På 80-tallet tok Debbie Harris stafettpinnen videre, før Spice Girls senere mikset dyreprint med neonfarger og plastikk på nittitallet. I dag går fortsatt Zulu-kongene drapert i leopardpels for å understreke sitt adelige blod. Dyrenes DNA ser ut til å ha en evig plass i “fashionistaens” hjerte. Med dette kan vi anse sirkelen som avsluttet. Den “naturlige” tidsånden har gitt oss drømmer om livet som primalmennesker, samler og sanker-samfunnet og et dyreinstinkt for 2011. Det er bare å starte jakten på leopardpels, dyremønster, lærprodukter eller kanskje til og med en kikkertrifle?

(I dag lever Sommerfulgen et tilbaketrukket liv i Oslo. Grå Falk er gift, har tre barn og driver en McDonaldsfilial utenfor Oslo etter å ha jobbet flere år som modell.)