Hip-hop teater, glitrende overklassemuffins og kulturell kapital. Cici Henriksen er litt opptatt av det klasseperspektivet.

Cici Henriksen skal bruke 2013 på å sette seg inn i hip-hop-teater, men før den tid spiller hun Snehvit i Prinsessedrama på Trøndelag Teater. Vi huket tak i henne for å fremføre noe fint foran videokameraet vårt. Hun valgte et utdrag fra sitt egetproduserte stykke Den Elskede som er blitt spilt i Trondheim, Sarpsborg og på legendariske Nuyorican Poets Café i New York. Du kan se det ved å scanne QR-koden på denne siden.

Hei Cici, fortell oss om Den Elskede!

- Det er en forestilling jeg har lagd selv, men teksten er skrevet av en svensk dramatiker som heter Lisa Langseth. Det handler om ei jente som gjennomgår en kulturell klassereise, og det utdraget jeg fremførte her er litt den opplevelsen jeg hadde med teater første gang jeg var der.

Hvordan kjenner du deg igjen i teksten?

- Jeg er vokst opp i Sarpsborg og jeg er vel, jeg vet ikke, middelklasse? Mamma var flyvertinne og pappa var pol'ti, jeg fikk moped da jeg var seksten og har drukket hjemmebrent siden sjuende klasse. Vokst opp litt der, hvis du skjønner. Man merker at dramatikken som skrives for det meste er middel- og overklassen som skriver for middel- og overklassen, og det er jeg litt lei. Det er noe annet i meg, den lille Sarpsborgharryjenta i meg. Jeg liker den jenta. Man ser ikke så mye av harrykulturen i teater i Norge i dag, men med en gang man sier det, begynner alle å prate om “ja, men skal man bare gi folket det de vil ha?”, og jeg snakker ikke om revy eller noe sånt, bare noen andre stemmer som sier noe annet.

Er det tematikken i det som skrives, eller er det teaterspråket?

- Det er vel begge deler. Det meste av tematikk som går på klassereiser i den dramatikken jeg har lest, går ut på at man skal redde arbeiderklassen fra det forferdelige livet de lever. Det jeg liker med teksten her er at den sparker i begge retninger. Den gir ikke noe svar til slutt om hvilket liv man bør leve. Teksten handler om kulturell kapital og hvor mye makt som ligger i det, om jentas møte med en dirigent som misbruker sin kulturelle kapital. Han kan bruke alt han vet om klassisk musikk som dirigent, hans klassiske arv som han har vokst opp med, til å lure henne trill rundt fordi det er så abstrakt makt. Hva man vokser opp med har så mye å si for hvilket grunnlag du har for å forstå kunst, og hva man hører eller ser på har mye med klasse å gjøre. Noe jeg liker og har lyst til å gjøre er å få teater til å bli mer som konsert. Med en gang du går over terskelen inn på teateret er det så mange uskrevne regler. Når man drar på konsert eller kino så tenker man ikke “hva bør jeg ha på meg?”. Mange av mine venner som ikke driver med teater til vanlig har spurt “må jeg pynte meg eller, når jeg skal på teater?”. Nei, du trenger ikke det. Folk slenger ikke innom på teater sånn som man gjør på kino, med mindre man har gått mye på teater og skjønner at man kan slenge innom.

Nå skal du spille i Prinsessedrama, som på Trøndelag Teaters nettsider beskrives som postdramatisk dekonstruksjon av maktstrukturer og kjønnspolitikk …

- Vi må nerde for at vi skal utvikle oss, og det er nerding vi driver med når vi lager teater for teaterfolk. Nå er det Hilde Brinchmann Børresen som har regi, og hun er opptatt av at denne teksten, som til tider er way out there, også skal komme over til den vanlige teaterpublikummer gjennom tydelige situasjoner. Vi kommer til å dele opp publikum i prinser og prinsesser, menn og kvinner. Sånt liker jeg. Det er der vi har muligheten innen teater til å være noe annet enn film, ved å gi publikum følelsen av at de faktisk er der og kan påvirke og bli påvirket av forestillingen. Live-feelinga er viktig for at teateret skal overleve og gi publikum noe annet enn hva film gjør.

Det sies at det går flere kvinner enn menn på teater, hvordan vil det påvirke denne forestillingen?

- Det blir jo veldig gøy! Åh, jeg elsker det, hvis det da ikke er noen på mannesida og det egentlig skulle være en tekstbit rettet dit, hva gjør vi da? Jeg vet ikke om det gir noe at det faktisk ikke er noen der, det blir en spennende utfordring. Og om det i tillegg er sånn, ah, der sitter det én og han sover … Det kan jo hende! Da jeg jobbet med Jonas Corell Petersen på Tro, Håp og Kjærlighet fikk jeg blod på tann i forhold til det å bruke publikum aktivt og ikke late som de ikke er der. Det vi gjorde der med blikk-kontakt med publikum, kommenterte om mobiltelefoner ringte, hysja på dem om de lo, det liker jeg.

Du har fått kunstnerstipend!

- Statens kunstnerstipend, arbeidsstipend for et år. Juhu! Kjempegøy.

Hva skal du jobbe med da?

- Da skal jeg fordype meg i hip-hop-teater, blant annet. Det begynte egentlig med Den Elskede, hvor jeg samarbeidet med Erik og Trond fra Gode Ord Dør Sist, og Erlend Smalås og Truls Lorentzen på kontrabass og gitar. Jeg likte den kombinasjonen veldig godt. Det var i forbindelse med det, jeg ante ikke hva hip-hop-teater var, så jeg googla litt og fant New York Hip-Hop Theater Festival, søkte stipend for å dra til New York og se noen forestillinger, dra på poetry slams, spoken word-arrangementer og sånne ting. Det var noen år siden, og siden har jeg bare fortsatt.

Kan du beskrive hva hip-hop-teater er?

- Det finnes forskjellige definisjoner. De fire elementene innen hip-hop må være representert i forestillinga; graffiti, breakdance, MC- og DJ-ing, men regler er til for å brytes! Også kan man legge til et femte element, som er hele hip-hop-kulturen. Men som sagt, dette er det jeg skal bruke hele neste år på å fordype meg i. Apropos klasseperspektiv, det jeg synes er så gøy med de tekstene er at som jeg sa så er det vanligvis middel- og overklassen som skriver for middel- og overklassen, og her er det en sjanger som har kommet fra et annet sted. Det finnes jo hip-hoppere i alle klasser, i Norge også, men det startet hos arbeiderklassen som begynte å skrive på rim og rytme, noe som er dritvanskelig egentlig, og så kombinerte dette med teater, som er en overklasse-kultur. Når man kombinerer dette kan man kanskje nå litt bredere, og mye av det som kommer derfra er jævlig gode historier. Det er noe som var gøy med Den Elskede, flere av de jeg kjenner som ikke er så vant med hip-hop sa til meg at “det var jo fine tekster jo! Jeg har aldri likt rap eller hip-hop jeg, men det var veldig bra tekster og det gjorde at jeg hørte tekstene på en annen måte.” Bare det at man går inn for å se en teaterforestilling gjør at de som ikke er vant til den sjangeren kanskje hører mer på ordene. I det man går inn på teater så lytter man til tekstene på en annen måte enn når man går på konsert, og man ser på en annen måte enn man for eksempel ser på dans.

Den Elskede har forestillinger på Oslo Nye Teater - Teaterkjelleren onsdag 6. februar og fredag 8. februar kl 21 og lørdag 9. februar klokken 17. Med seg har Henriksen med seg rapduoen Gode Ord Dør Sist som ble nominert til Årets Navn 2012 av NATT&DAG i Trondheim.