Alan Lucien Øyen (34) har fått gullstjerner i både gamle og nye bøker.
Den siste tiden har det blåst en fønvind rundt Alan Lucien Øyen, bysbarnet som via en karriere som danser i Carte Blanche nå regnes som en av landets viktigste koreografer og regissører – dels solo, dels som bestanddel i kompaniet Winter Guests. Men hva skal vi kalle ham? Regissørkoreograf? Koreografregissør? Mer om det senere.
NATT&DAG har troppet opp på Studio Bergen for å snappe til oss mest mulig av Øyens tilmålte lønsjpause. Øyen er for tiden er intenst og aktivt inne i siste innspurt av prøvene til FICTION med Carte Blanche, som har premiere på Festspillene. “Seks ukers prøvetid”, forteller han. Seks uker? Det virker nesten urovekkende kort, spesielt når man vet at verk av denne sorten har en tendens til å skifte dramatisk karakter fra den opprinnelige ideskissen og til det som blir det endelige resultatet.
– Men det er ikke spesielt kort, sier Alan.
– Og heller ikke et hinder. Det er disse forholdene vi er vante til å arbeide under.
Et øyeblikk lar NATT&DAG seg henfalle til en utopi der ubetydeligheter som tid og penger burde være det absolutt siste hinder for kompanier av dette kaliberet. Men igjen – kanskje ikke. Hvordan kunne man da ta beslutningen om at noe er bra nok og rede for premiere?
Ideene er som regel lystige i utgangspunktet. Men så skjer det noe underveis.
Akkurat dette viste seg å være aktuelt i forbindelse med Øyens forestilling Avenida Corrientes, da den gjestet London i fjor høst – for anledningen i ny drakt. Produksjonen hadde også premiere på Festspillene i 2010 – med andre ord ingen småfisk av en begivenhet. Mange regnet den sågar som en publikumsfavoritt. Så hva skjedde?
– Forestillingen var rett og slett ikke ferdig, sier Alan.
– Det var noe med forholdet mellom fiksjon og virkelighet, mellom film og liveformat, tragedie og komedie.
LESERE SOM SÅ FORESTILLINGEN husker kanskje også promoteringen av den: i forkant av premieren fremsto danseren Augusto Garcia(Daniel Proietto) og koreografen Dieter Geier (Andrew Wale) som helt reelle personer, med egne facebookprofiler – og alt som skjer på facebook må jo være en del av virkeligheten, riktig?
– Det gikk så langt at Augusto fikk jobbtilbud fra koreografer i Sør-Amerika, de hadde rett og slett ikke fått med seg at han ikke var en virkelig person.
Øyen innrømmer at det var forfriskende å ta et oppgjør med den klassiske koreografen: “alt etter hvor forestillingen har turnert, har publikum på ulike steder ikke en gang reagert på den ekstremt stiliserte fremstillingen”. Den aktuelle stiliseringen tar for seg en koreograf som nærmest tar form som et gudebilde, et allvitende geni. En stereotypi det kanskje er like greit å ta et lite oppgjør med.
Men tilbake til fønvinden. Alan Øyen og Winter Guests ble nylig tildelt Den Hellige Gral: basisfinansiering fra Norsk Kulturråd – sågar for en dobbel periode. Dette sikrer kompaniet trygge arbeidsvilkår de neste fire årene, en uvurderlig verdi i tider der kompanier og teaterhus legges ned for fote i Europa, som sivile ofre for en stormannsgal høyrefløy.
– Som et ungt kompani i denne situasjonen er det lett å bli ydmyk, sier Alan.
NATT&DAG forestiller seg at man også kan bli fristet til å ta større sjanser rent tematisk, når man ikke er avhengig av å selge en enkeltforestilling for å kunne ta fatt på neste. Øyen er enig:
– Absolutt. Det gir oss muligheten til å planlegge, men også til å være spontane.
Eksistensen er altså sikret. I tillegg til dette, som om det ikke var nok i seg selv, er Alan Lucien Øyen nominert til mentorordningen med det spektakulære navnet Rolex Mentor and Protégé Arts Initiative. Annethvert år setter ordningen en lovende koreograf i kontakt med en mentor av gedigent internasjonalt kaliber.
– Det var en enorm ære bare å bli nominert til dette prosjektet, selv om arbeidet med den påfølgende obligatoriske søknaden mildt sagt var … la oss si omfattende.
EN KLASSIFISERING SOM LENGE har vært en frustrasjon for landets frie scenekunstfelt er skillet mellom teater og dans. Mangelen på en klar definisjon på Øyens virksomhet har også vært en kilde til forvirring for enkelte kulturarbeidere. Utvalgene som delegerer statsstøtte til frie kompanier har lenge forutsatt at man selv definerer sin virksomhet som enten “dans” eller “teater”. En opplagt utfordring for mengden av kompanier som arbeider i skjæringsfeltet mellom disse to, slik nettopp Alan Øyen gjør.
– Det er vanskelig å velge en av kategoriene fra prosjekt til prosjekt, om jeg opererer som koreograf eller regissør, sier han.
– Ofte ber jeg dem rett og slett om å velge selv. Hvem definerer reglene for hva som er hva? Jeg sikter etter kvalitet, uansett medium.
De ulike uttrykkene tilfredsstiller ulike behov, der tekst og improvisasjon med tale gjerne skaper innhold på et annet nivå enn bevegelse, som for Alan Øyen ikke er symbolsk ladet, men rett og slett bevegelse, en teknikk som fører kroppsdeler fra punkt A til B på mest mulig interessant manér. “Dance is a trance”, som han sier. Dansen fungerer på et mer ubevisst plan enn ordet, men flere plan skaper som kjent også større dybde.
Kunstneren foran oss opererer altså både som koreograf og regissør, avhengig av hvilken form som passer forestillingen best; være seg film, og i fremtiden kanskje også fjernsyn.
– Å kunne si det man ønsker til flest mulig, det er en drømmesituasjon, sier Alan.
– Tenk om man kunne vise arbeidet sitt til like mange som ser på Hotel Cæsar.
Vi titter på klokka. Vår audiens går mot slutten. Øyens arbeider handler ofte om kredibilitetsspørsmål, om møter med egne fordommer, illusjoner om egen hverdag.
– Ofte er ideene i utgangspunktet lystige, optimistiske. Men så skjer det noe underveis, de blir liksom dystrere og dystrere. Jeg vet ikke hvorfor.
FLERE AV ØYENS FORESTILLINGER virker derfor nesten dystopiske. Portene til de mer dubiøse sidene av menneskesinnet holdes sjelden lukket, og seksuelle, eksistensielle og filosofiske fantasier farer rett igjennom. Eller som det heter i en passasje i FICTION: “Jeg venter stille på en flystyrt, på en bilulykke – jeg kan sitte flere timer ved vinduet og håpe på at noen skal kjøre av veien.”
– Det er litt paradoksalt at jeg egentlig søker lystige iscenesettelser, gjerne også med en privat karakter, men ofte ender opp med det motsatte. Mye handler om å anerkjenne sin egen eksistens. Er det egentlig mulig å se tilbake på sitt eget liv og tenke at det ble akkurat slik man ønsket?
Et spesifikt spørsmål om bruken av masker i FICTION leder koreografen inn på uhyggelige barndomsminners stier. Det skumleste er det som er nærest, om det plutselig endrer karakter til noe ukjent. Mange av Øyens arbeider benytter seg av tekst som kunne holdt mang en bestemor våken om natten, blant annet følgende utdrag fra Flawed (2011): “There’s several of them holding him in place. The guy behind him has got his dick out. And here comes the power of ‘now’ plunging through his ass. Fuck! The power of ‘now’ is persuasive”. Så hva er koreografregissøren selv redd for?
– Klovner, sier han.
– Klovner er noe av det verste jeg vet.
FICTION settes opp på Studio Bergen 1., 2., 3. og 5. juni. Koreografi av Alan Lucien Øyen.
Scenografi og rekvisitter av Åsmund Færavaag. www.carteblanche.no
