­– Vi skal gjøre det litt løsere denne gangen, med utvidete åpningstider og lavere terskel for å stikke innom, sier Monica Berntsen.

Sammen med Arve Opdahl gjør hun Galleri Opdahl klart til gjenåpning. Første gang NATT&DAG var på besøk ble vi møtt av en truck i destruksjonsmodus og en sterk mann med slegge. Denne gangen er det roligere. Malingen har tørket, og det monokrome visningsrommet signaliserer høykultur ala kunsthall. Galleri Opdahls form for gallerivirksomhet er unik i oljebyen.

Hvor fett er det å selge samtidskunst til siddiser?

– Majoriteten av samlere er lokalisert i Oslo-regionen. Her er i distriktet er det anstrøk til samlere. Problemet i småbyer som Stavanger er de samme utfordringene som gjelder for alle i perifere byer. Samtidskunst er gjerne lokalisert rundt de store institusjonene. Det er en del folk som har tjent mye penger i Stavanger. Kunsten kommer gjerne på et senere punkt, etter at primærbehovene er fylt.

Tradisjonelt sett er det streit å selge kunst som er malt på et lerret eller ei treplate …

– Vi må få folk til å tenke at samtidskunst er mer enn et maleri eller et veggarbeid. Når barrieren er brutt én … Det er opp til oss å introdusere potensielle samlere for verk som kan skape en spenning i hjemmene til folk. Slik kan de lære å se på en annen måte. En må våge å bruke penger på noe som kanskje er uforståelig.

I en by som blir stadig rikere reduseres kunsten ofte til interiørdesign. Å selge samtidsinstallasjoner til nyrike olje-japper må da grense mot masochisme?

– Kunst skal ikke passe. Kunst er en synliggjøring av verdier. Den skal skape en atmosfære i et hjem som er annerledes enn et interiør. Kunsten skal være en bærer av verdier som de i huset kan identifisere seg med. Det sier noe om deg som person, når du velger å bo med noe utfordrende. Det er de modigste som tør å utsette seg for det.

NATT&DAG liker både monokrome flater og reduktive former, men skjønner hvorfor utepilskongen foretrekker figurasjon og foto. Kanskje er evnen til å sette pris på samtidskunst noe du er født med.

Noen er flinke i fotball,  mens noen kan forstå samtidskunst?

– Kunst må leses. Du må først begynne å omgås samtidskunst mye. Mange snur i døra hvis de møter samtidskunst som kommuniserer noe de ikke forstår eller liker. Det en må forstå er at kunst virker langsomt, og prosessene kan overføres på annen læring. Å løse kodene er komplisert. En må investere tid. Vi må øke den felles kompetansen på samtidskunst. Det er altfor mange som ikke kan noe. En må lese bøker og gå på utstillinger. Flere mennesker må delta aktivt, og lære seg et språk så man kan kommunisere. Å si at dette forstår jeg ikke, eller dette liker jeg ikke, er for enkelt.

Hva er suksess for Galleri Opdahl i Stavanger?

– Nå har jeg drevet på i tjue år, og helt oppriktig har jeg i det siste merket at det er et skifte på gang. Det er derfor vi satser så betydelig én gang til. Vi skal tilby et betydelig bibliotek, by på omvisninger og forklare mer enn tidligere. Men vi kan ikke gjøre det alene. Jeg er fornøyd dersom folk begynner å bruke oss, og jeg håper at suksessen kunstnerne har hatt i utlandet kan fortsette. Nøkkelordene er kontinuitet, utholdenhet og deltagelse. Galleriet blir i hvert fall en praktfull arena for å vise kunst.

Da stavangergalleriet sist ble lagt ned, var det driften av Galleri Opdahl i Berlin som ble prioritert. Når stavangerutgaven åpner på nytt er det en tysk samtidskunstner som blir presentert.

– Bettina Buck tar for seg det klassiske problemet: sokkelen, og kommer til å trekke linjer tilbake til Rodin, som er en av tidenes viktigste skulptører. Utstillingen er på mange måter en typisk samtidskunstutstilling, hvor en tar utgangspunkt i et klassisk tema og bruker sin samtid, kunnskap og referanser. I Stavanger blir dette en ekstrem utstilling fordi det er fremmed. I Berlin hadde det vært helt greit.

Hva er det som er så tiltrekkende med Berlin?

– To enkle grunner: Det er verdens rimeligste hovedstad å etablere seg i, og det er et utrolig stort utvalg i gode utstillinger. Berlin er en kulturell kunnskapsbase. Det er omtrent 600 gallerier i Berlin, og i alle fall 30.000 utøvende kunstnere. Summen av det som bys frem er så mye at en nesten ikke kan unngå å øke kunnskapen ved å være der og delta aktivt. Stavanger har muligheter som nesten ingen andre har, men vi mangler dristighet.

Hva mangler vi mangler her til lands?

– Det er for få støttespillere til å slå gjennom på den virkelig store arenaen. Galleriene er for fattige, museene er for fattige og samlerne har ikke vært der lenge nok. Summen av alt er uheldig. Kunstnerne våre gjør seg ikke bort. De er dyktige nok. Problemet er at en ikke har krefter eller penger til å holde ut. Kunstnerne får ikke den oppbackingen som trengs for å nå helt til toppen. Dette handler primært om en langsiktighet i arbeidet. Talentet hos kunstneren må være tilstede, men man må også være tilstede og bli vurdert av og blant de aller beste.  

Galleri Opdahl åpner (igjen) 11. mai, med utstillingsåpning fra klokken seks til ni. Adressen er Haugesundsgata 8 i Stavanger. Bettina Buck er første utstiller, og Opdahl beskriver det som en klassisk samtidskunstutstilling med primært tredimensjonale verk. Utstillingen er åpen frem til 20. juni.