I dagens visuelle kultur blir vi bombardert med hundrevis av bilder i minuttet. Flesteparten av disse bildene vil vi kategorisere som fotografier. Vi vet absolutt hva et fotografi er og hva det gjør. Men poenget her, eller poenget i denne utstillingen av Jason Havneraas, er at dersom disse massemediebildene er fotografier, så er det ingen fotografier i denne utstillingen, fordi fotografering kan gjøre så mye mer enn det. Vi tok en prat med Havneraas i anledning hans åpning på Noplace i kveld. 

I presseskrivet står det at ikke noe av det man finner på utstillingen din er fotografier dersom det massemediene presenterer for oss hver dag er fotografier. Hvorfor kan man ikke bare sette et skille mellom kunstfoto og… bilder?

—Jeg tror noen av bildene i utstillingen kan bli sett på som kunstfotografier, og andre ikke. Jeg hadde et sett med strenge regler for hvordan englebildene skulle tas, og jeg lagde en spesiell stol som jeg brukte under fotograferingen. Alle som ble fotografert måtte ha hodet i en spesiell vinkel, sitte helt i ro og stirre i kameraet i fire sekunder på grunn av dets lange eksponeringstid. De er på ingen måte snapshots, og det gir en annen sinnstemning i bildene.

Hvorfor valgte du å gjøre det på den tungvinte måten?

—Jeg har gjennom årene utviklet en måte å jobbe på, og å jobbe med digitalkamera og snapshots gir meg ikke den samme tilfredsstillelsen.

Det er sikkert derfor du ikke er paparazzi.

—Ja, for jeg kunne jo sikkert vært det. Jeg tenkte en stund på å begynne med kommersielt fotografi, men jeg tenkte at jeg kan takle det å være kunstner, jeg har det rette temperamentet.

Hva var grunnen til at du ville avbilde mennesker utkledd som engler?

—Jeg vokste opp i et antroposofisk fellesskap, og det har selvsagt påvirket meg og hvordan jeg jobber. Jeg har i senere tid jobbet med foto i disse fellesskapene, og jeg ville beholde et element av det, men ikke gjøre fotograferingen der. Så jeg prøvde å finne ut hvordan en engel ser ut for meg, og det er som fra skuespillene jeg var med i som barn, med en pappkrone og hvit kjortel. Jeg lånte kostymene fra et antroposofisk kollektiv, og brukte venner av meg som modeller. Det var den eneste måten bildene kunne bli autentiske for meg.

Du har til sammen tatt femti englefotografier, hvordan valgte du ut de som skulle stilles ut?

—Jeg valgte først bildene jeg kunne relatere meg mest til, og det var for det meste de av menn på min egen alder, men etter en diskusjon med en venn bestemte jeg meg for å bruke fotografier av både menn og kvinner i ulike aldersgrupper. Jeg vil ikke si at denne utstillingen handler om 22/7, men jeg tror den ville vært annerledes hvis hendelsene ikke hadde funnet sted. Jeg hadde kanskje ikke kommet opp med ideen om engler, og jeg tror utvelgelsesprosessen av bildene ville vært en annen. Jeg følte at jeg måtte røre ved det temaet i utstillingen, siden det er noe hele Norge er påvirket av, og som kanskje ikke alle vet hvordan de skal takle.

Hver dag utsettes vi for hundrevis av bilder som ikke er i nærheten av å ha samme grad av arbeid bak seg. Hvordan tror du det påvirker oss?

—Jeg tror vi har blitt immune mot bilder av forferdelige hendelser, eller kanskje bilder generelt. I våre dager trenger ikke et bilde å være tatt av en god fotograf for å ha påvirkningskraft. Jeg forsøker å ta bilder som er bundet til meg selv, til hverandre og til verden generelt.

Er ditt virke som kunstner et selvrealiseringsprosjekt?

—Nei, jeg vil heller si at jeg tar elementer av ting jeg kjenner godt til, og lager abstrakte linker mellom dem som kan være forståelige for meg, men kanskje ikke alltid for andre. Men det som kan være forståelig for andre er at jeg har tenkt over arbeidet jeg har gjort, og at det ligger noe bak det.  I forbindelse med denne utstillingen har jeg har tenkt mye på min generasjons forhold til sine foreldre, og den idealismen som kom med babyboomgenerasjonen. Idealismen fra 60-tallet har ikke blitt oppfylt, og spesielt ikke for meg med tanke på miljøet jeg vokste opp i.  Min generasjon ble presentert for verden som et paradis, mens nå synes det å falle fra hverandre. Nå som vi blir voksne og skal ta over må vi ta stilling til dette, hva skal vi gjøre nå?

Hvorfor benytter du den amerikanske borgerkrigen som en rød tråd i utstillingen?

—I filmen som er en del av utstillingen synger jeg en gammel krigssang, og bruker den amerikanske borgerkrigen som en allegori for det som foregår inni oss i dag. Vi kjemper en kamp mot oss selv, for vi liker ikke menneskene vi har blitt.  Vi liker ikke at vi er en del av en dårlig utvikling, men vi vet heller ikke hvordan vi skal komme oss ut av det.

Føler du at du må kjempe en kamp med deg selv hver dag?

—Nei, altså jeg er en optimist og jeg hater ikke verden eller noe sånt, men som kunstner føler jeg at min oppgave er å kommentere fremfor å ha noe mål med kunsten. Jeg er ikke alltid sikker på hva de kommentarene er heller, før resultatet er ferdig. 

Angels before the battle, Mother har åpning på NoPlace i Gamlebyen i dag kl 20.00, og henger til 20. mai