– Norge er en ganske absurd kontekst å være kreativ i, sier Thora Dolven Balke.
– For meg har det vært en nødvendighet å gå gjennom en kollaps. I årene etter akademiet skjønner man at strukturer man har brukt masse tid på å legitimere ikke har den makten eller relevansen man har tilegnet dem.
I en forlengelse av kollapsen bestemte Thora seg for å flytte fra Oslo til Los Angeles og begynne på skole igjen – en skole som befinner seg bak en bar, for å være presis. Med det resultatet at hun snart kommer hjem igjen fra statene for sin første separatutstilling siden 2006. Thora har vært aktiv i mellomtiden altså – ikke la deg lure av den nylige desillusjonen – og et fellestrekk ved mye av det hun har foretatt seg, da hun drev galleri Rekord, som kurator, i gruppeprosjekter, er nettopp en subjektiv tilnærming og ulike strategier for å bevege bort fra den profesjonaliserte kunsten og situasjonen den er avhengig av.
Drikker dere hele dagen? - Ikke mer her enn i Oslo.
Thoras kunst har derfor kjennetegnet at den ikke likner så mye på andres kunst. Verkene består ofte av spor etter menneskelig aktivitet. Et trasha soverom med et dødt dyr på sengen, sammen med lydklipp fra dødpunktene i horrorfilmer, for eksempel. Lydverk med Marilyn Monroes “I wanna be loved by you” vrengt og sunget baklengs. Polaroider fylt av stillhet, med det truende og kaotiske og metaforisk voldelige luskende bakenfor. Og nå kan altså en post-kollaps og morgengroggy Thora fortelle gjennom et kornete skypebilde, at hun ser ting på en ny måte.
– Det er relevant å miste troen i blant, så det blir tydeligere hva som er verdt å strekke seg etter. Når du kommer deg utenfor hele det systemet som er hjemme, innser du at det å være kunstner i Norge innebærer en enorm mulighet og trygghet. For veldig mange utenfor Norge har det å jobbe med disse tingene en helt annen konnotasjon, det innebærer en helt annen fallhøyde og mental tilstand.
Hva tror du det gjør med kunsten og kunstnerne, den tryggheten?
– Med såpass gode støtteordninger kan man utsette voksenlivet lenge og man får muligheten til å utvikle et kunstnerskap basert på lekenhet og mer irrasjonelle metoder. Det er vanskelig å være politisk i Norge fordi vi strengt tatt ikke deltar i den politiske virkeligheten til resten av verden. Samtidig merker man at han man har viktige og nye argumenter å tilføye når man velger å gjøre det, fordi man ser ting utenfra.
- Så, LA og skolen bak en bar: Mountain School, det høres strengt tatt mer ut som noe som hører hjemme på høyfjellet? Hva har du fått ut av å gå der?
– Det er en skole i en bar.
Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten.
- Aha.
– Tanken er at man skal komme så langt bort fra en vanlig foredragssituasjon som mulig. Først og fremst går jeg her for å være i LA. For å komme meg bort fra Oslo, for å ha en ny samtale. Mountain er en veldig åpen og fri skole for de som vil bort fra en mer akademisk etterutdanning i kunst. Det er nærmest et sosialt eksperiment. Man kaster 16 personer sammen og gir en masse input fra ulike folk – NASA-forskere, politikere, jurister, Vogue-redaktører. Så er du forberedt på å være kritisk til det du får presentert, å se det i forhold til ditt eget prosjekt, til ditt eget hode, i forhold til de andre. Det som også er bra, er at du ikke skal lage kunst.
- Ikke?
– Nei, så du får ikke den konkurransen og selvbevisstheten man ofte kan ha i en gruppe når man representerer mange ting. Noe som er befriende etter å ha deltatt i den norske kunstscenen lenge. Kunstscenen her i LA har jeg holdt meg helt unna. Jeg er ikke så interessert i kunst om dagen, jeg har ikke vært det på lenge.
Drikker dere hele dagen da?
– Ikke mer her enn i Oslo.
Hvordan er det å være i LA? Produserer du ting ved siden av å gå på skolen?
– Jeg har vokst opp, som mange andre, med USA som en stor del av min visuelle, estetiske og intellektuelle utvikling. Så det å komme her og se hvor konkret hele settingen er, så forfallen den er, all debris fra det sosiale systemet, det er overveldende. Å se hvor mange som ikke har et sted å bo, å møte folk som er i samme posisjon som meg, men jobber fire ganger så mye for samme levestandard. Jeg er på mange måter fotograf, og når man kommer til et nytt sted har man et overfladisk blikk, man er en slags fetisjturist, og det blir man fort konfrontert med. Den dobbeltkarakteren man får av å tenke på fascinerende ting man ser som et materiale, samtidig som man må filtrere det på et humanistisk plan, er forstyrrende. Det er et av de største problemene med å jobbe med kamera generelt sett, fordi man tar et skritt tilbake og ikke kobler seg opp til det som menneske – sosialt og empatisk. Og her i LA er det så mye som krever den tilstedeværelsen. Her blir du konfrontert med en samtale og en person hele tiden. Det jeg skal vise på galleri Christian Torp kommer i hovedsak til å være materiale herfra.
Du tar ofte tematisk for deg det hverdagsnære, men også momenter som er en radikal distraksjon fra det hverdagslige, for eksempel noe truende, eller mer voldelig. Hvorfor er du interessert i forholdet mellom disse tilsynelatende ytterpunktene? Kan du si noe om dette forholdet?
Interaksjon med andre mennesker kan være brutal i sine små forskyvninger.
– Når jeg snakker om det voldelige, er det ut fra personlige erfaringer om at virkeligheten plutselig kan skifte. At du opplever alt rundt deg på én måte, og så skjer det noe som er så drastisk at det farger alt i forhold til hvordan du ser ting rundt deg. Etter et visst punkt, etter en opplevelse av å miste noen, ble fotografiet for meg så ekstremt som et medium som dokumenterte øyeblikk, at det var en stund jeg ikke klarte å se gjennom kameraet uten å få den ekstreme følelsen, av noe sorgfullt nærmest, at nå er øyeblikket tatt og nå er det borte. Samtidig har jeg jobbet med lyd og som installasjonskunstner, og laget fiksjon med forskyvninger. Jeg jobber mye med narrativ. Det at noe som i utgangspunktet er trygt, faller fra hverandre på et vis og plutselig blir truende. Interaksjon med andre mennesker kan være brutal i sine små forskyvninger.
Du har vært aktiv i mange år og gjort mye, men i motsetning til mange jevnaldrende kunstnere, er du nesten fraværende på nett. Hvorfor? Hva tenker du om synlighet?
– Googletreff definerer ikke kunstnerskap. Presentasjon på internett kan også gjøre et kunstnerskap overtydelig og gjøre det overflødig å oppsøke utstillinger eller se arbeider i rommene de er tenkt for. Mange av de kunstnerne jeg selv synes er ekstremt bra, er karakterer som ikke er synlige som subjekter. Jeg har tro på kunstnerskap som utvikler seg langsomt, som velger å la verkene tale for seg, er tilstede i alternative fora og ikke har en tydelig medierolle. Men jeg tror også på den andre rollen, de som risikerer anseelse for å levere et sterkt budskap.
Thora Dolven Balke:
Var med på å drive det kunstnerdrevne, sentrale 00-tall-galleriet Rekord fra 2006-2009.
Har deltatt på flere gruppeutstillinger og var blant annet en av kunstnerne som var utstilt på den danske paviljongen under Veneziabienallen i 2009, på The Biennale of Jafre i 2009 og på Astrup Fearnley-museet under utstillingen “Lights On” – Norwegian Contemporary Art i 2008.
Kuraterte Lofoten International Art Festival (LIAF) i fjor, sammen med Linn Pedersen.
Medvirket inntil nylig i Phaedra, musikkprosjektet til kunstner Ingvild Langgård.
Jeg pleier ikke trekke frem kjønn i intervjuer med mindre det er direkte relevant for det vedkommende driver med, men jeg vil gjerne høre hva du tenker om det i denne sammenhengen: får kvinnelige kunstnere den oppmerksomheten de fortjener i Norge?
– Jeg har tenkt mye på det, men det er vanskelig å svare på uten å generalisere. Jeg tror den unge mannlige kunstneren får mer oppmerksomhet, blir iscenesatt på en annen måte, enn den unge kvinnelige kunstneren. Forskjellen er først og fremst økonomisk. Samtidig ser jeg også at menn og kvinner er veldig forskjellige i måten de uttrykker seg på, hvordan de er out there. Oppmerksomhet kan være en forbannelse i like stor grad som en velsignelse. Er du kvinne og jobber med deg selv i kunsten, ender det på en annen side ofte med at alt leses inn en feministisk kontekst. Når vi diskuterer kunstnere som Alina Szapocznikow, Eva Hesse eller Louise Bourgeois på skolen, dukker alltid spørsmålet opp: but is she a feminist? Det er synd, for det er kunstnere som gir faen i det. Jeg synes Virginia Woolf formulerer det bra, når hun sier at det ikke er før man slutter å lage ting som en representasjon av kjønn, mann eller kvinne, man kan være fri fra det å gjøre ting i aggresjon, i opposisjon, eller fra en slags lås av det å være i den kategorien. Jeg har tro på det. For min egen del er det viktigere å slippe bitterheten, eller tanken, om at jeg skal ha mindre mulighet enn andre.
Jeg lurer på hva du tenker om forholdet mellom på den ene siden det du selv vil skape, og på den andre siden profesjonalisert kunstvirksomhet. Det er mulig jeg tar feil, men jeg ser på arbeidene dine som grunnleggende sett en søken etter noe mer menneskelig. og jeg lurer på hvordan en søken som det, en ny måte å føle og fornemme på, er kompatibel med den tunge symbolske definisjonsmakten som ligger i institusjoner, nettverk og gallerier?
– Måten jeg ser sammenhengen på er med desillusjon. Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Jeg har problemer med situasjonen man er plassert i som kunstner, alle rommene og mekanismene som er satt opp rundt deg. Mange gjør interessante ting i gallerirommet. Men det er et veldig kaldt sted. Kunstmessen er et kjølig og kynisk sted. Du kan ikke få det til å bli noe annet enn det. Det handler om å tenke på hvor du vil være som menneske i forhold til det. Da jeg var på Veneziabiennalen så jeg det som min rolle å tilføye noe både improvisert og tilfeldig og nært i den settingen. Men jeg har ikke lyst til å bare være den som peker på det hele tiden. Her er det interessant det du sier om det mer menneskelige, for min egen del er det viktig å ta det videre på et annet plan, og at det jeg gjør skal være empatisk. Men det er en stor utfordring. I forhold til det å fotografere, har det aldri vært viktig for meg å bli teknisk dyktig, at bildene er helt skarpe eller riktige, fordi måten jeg ser det på, måten minner finnes for eksempel, er ikke skarpt, ikke tydelig, minner er fulle av feil. Jeg blir mer og mer interessert i ting som føles helt feil.
Thora Dolven Balke, EUREKA, 19. april, galleri Christian Torp, Oslo.
Trykk på bildene for fullformat.
