Divergent: «Hunger Games møter The Breakfast Club»-ish dystopi

Hjelp, hun skiller seg ut!

4 / 6 stars
b
a

High school-dramaet var mer nøysomt før i tiden. Nå er det ingen high school i Divergent, men det er kun fordi ungdomstidens sosiale dynamikk er overført til samfunnet som helhet. Det post-apokalyptiske Chicago er som en utvidet skolegård, hvor klikk-dannelser og utfordringen det er å finne sin egen plass i det sosiale systemet, sin egen identitet, bokstavelig talt kan gjøre deg kasteløs og hjemløs og i verste fall få deg drept.

Den nye samfunnsinndelingen består av fem ulike fraksjoner som alle medlemmer av samfunnet blir født inn i før de i en alder av seksten gjør sitt endelige valg: skal de fortsette livet med sin medfødte identitet og tilhørende arbeidsoppgaver, eller velge en ny? For å hjelpe valget tar man en test som forteller i hvilken gruppe man passer best: brain, athlete, basket case, princess, cri— unnskyld, jeg mener: abnegation, amity, candor, erudite eller dauntless. Problemet som oppstår for vår helt Beatrice (senere Tris) er at hun er “divergent”, en som passer godt i flere kategorier – et sjeldent tilfelle av individualitet som truer hele det politiske systemet, såpass alvorlig at hun kan “bli forsvunnet” om det skulle komme ut.

DIVERGENT

Divergent gjør med andre ord tradisjonell tenåringsangst vedrørende utviklingen av en personlig identitet i møte med samfunnets gruppeidentiteter og forventninger om konformitet til det avgjørende politiske spørsmålet i samfunnet. På tross av en del logiske brister, fungerer det også greit. Det er en interessant verden som bygges opp, med gode muligheter for å utforske temaer som fremmedgjøringen av de andre, konflikten mellom individuell frihet og kollektivets orden og klassesamfunnets makt-relasjoner. I Divergent forblir imidlertid dette potensialet uforløst, men muligheten er der for de kommende filmene.

Dessverre blir Tris og hennes beau Four fremstilt vel strømlinjeformede – de skiller seg kanskje ut i filmens eget univers, men om man plasserte de her ute i den virkelige verden ville deres individualitet blitt vanskeligere å oppdage. Det er allikevel nok til at man får lyst til å følge de videre.

DIVERGENT

Den største innvendingen er at historien haster fremover unødvendig fort. Filmen baserer seg på handlingsmomenter som gjerne kunne vært viet mer tid – det er absolutt praktisk at en karakter helt plutselig våkner opp fra en hjernevask, men ikke engang i filmens interne logikk er det realistisk. Tatt i betraktning at Divergent også hadde vært tjent med å vie mer tid til karakterutvikling, kunne den med fordel blitt delt opp i to spillefilmer. Det er ikke det verste utgangspunktet for en film-franchise, men jeg begynner å lure på om disse bøkene kanskje heller skulle vært omgjort til en TV-serie.

Trond Gausdal

Premiere 11. april