Tony Scott: Actionkunstneren

En ytterst personlig mimrereise i noen av den avdøde regissørens verker.

Det var ikke lett å bli actionfilmentusiast da jeg var liten, enda så hardt jeg forsøkte. Jeg var velsignet med en mor som etter omhyggelig utspørring av storebroren min i forkant av hans filmvisninger, gjerne konkluderte med å nekte meg innpass til salen. Det hendte derfor at jeg i stedet satt utenfor og lyttet til lydene, i håp om å bli sluppet inn litt, som jeg iblant ble. Da kunne broren min stikke hodet ut og si: “Vil du se biljakten i The Rock, eller?”, hvorpå jeg fikk noen euforiske minutter med Nicolas Cage i gul Ferrari og Sean Connery i en massiv Humvee, før jeg atter måtte ut og lytte til lydene. Lydene av folk som skrek, ting som eksploderte, folk som ropte på engelsk til hverandre om at de måtte komme seg ut fra steder og biler som startet med et vroooom. Det var forlokkende, dette stedet jeg var nektet innpass til.

En dag kom det grønne lyset jeg så lenge hadde lengtet etter: Storebror kom mot meg med et blått og oransje VHS-cover, der det var avbildet en bekymret Tom Cruise med et innbitt blikk. Tittelen “Days of Thunder” i løkkeskrift. “Den her må du se”, sa han. Det syntes uvirkelig for meg. Matriarken hadde omsider gitt et ok-go. Jeg og storebror skulle se en hel actionfilm sammen. Vi skulle poppe popcorn, helle opp svære glass med cola, slenge beina på bordet og denne gangen skulle jeg se folkene som skrek, bilene som startet med et vroooom, tingene som eksploderte.

I armkroken til storebror, med store øyne og gapende brødsaks, så jeg Cole Trickle kjempe seg mot sitt store mål, seier i Daytona 5000. Musikken og lydene var det feteste jeg kunne huske å ha hørt, jeg ble oppriktig glad i teamlederen Harry (spilt av Robert Duvall) og om jeg ikke ble håpløst forelska, så ble jeg i det minste heftig sjarmert av legen Claire Lewicki (Nicole Kidman). Og den brant seg fast i minnet, replikken som storebror sa jeg skulle merke meg i begynnelsen av filmen, som dukket opp igjen mot slutten: “Let me drive, Harry. I won’t let you down.”

Tony Scott ga meg dette lodne barndomsøyeblikket, som meget godt kan ha vært avgjørende for at det meste jeg gjør i disse dager på et eller annet vis kan linkes til film. I ettertid ser jeg at jeg også har Scott å takke for å ha sparket i gang min uforbeholdne fanboy-tilbedelse av Robert De Niro, ironisk nok med filmen The Fan, der jeg husker det intense øyeblikket hvor De Niro i vill affekt planter en kniv i låret til Benicio Del Toro i badstua, for ikke å snakke om antiklimakset som fulgte når skjermen gikk i svart, jeg snudde meg mot fattern og han proklamerte “detta vakke no å se på”, i et brutalt end of discussion-tonefall.

Da hjemmekinoanlegget landet blant konfirmasjonsgavene, og storebror fortalte meg om kriteriene han satte for en god film (strøkne damer, fete biler og store eksplosjoner), la det til rette for videre utforsking av Scotts filmografi.

Enemy of the state fascinerte meg voldsomt, da det var en film som ikke tok pauser – Will Smith måtte bare løpe, kun avbrutt av små Gene Hackman-beskjeder. Han løp og løp, og tilsynelatende løp han faen så fort! Det slo meg tidlig at nøkkelen for å bli en stor actionstjerne måtte være evnen til å få det til å se ut som om du løper urimelig fort hver gang du løper. Tom Cruise har den evnen, Will Smith har den evnen Scott var viktig for å etablere begge i actiongenren.

Og apro-fucking-pos hvem Scott var viktig for å etablere i sjangeren: En gang i tida, sånn rundt 1990, kjøpte Scott seg et manus av en manusforfatter som på den tida var så ukjent at det nesten ble for dumt. I 1993 kom filmen ut, komplett med et cast som på den tida var så kjente at det nesten ble for dumt. Christian Slater, Christina Arquette, Christopher Walken, Dennis Hopper, Brad Pitt, Gary Oldman, Sam Jackson, Val Kilmer… ja, la oss ta med en ung Tony Soprano også, selveste James Gandolfini, bare for syns skyld. Filmen het True Romance, manusforfatteren het Quentin Tarantino, og det var spesielt ei scene som låste seg fast i sinnet til en gryende filmnerd: Slater og Arquette er på flukt, og Dennis Hoppers karakter oppholder mafiamonsteret Vincenzo (Walken) gjennom en fire minutter lang monolog der han gir historisk forankrede begrunnelser for hvorfor Sicilianere nedstammer fra afrikanere, konkludert med den hysteriske replikken “you… you’re part eggplant.” (hvorpå Hoppers karakter selvsagt får tre hull i panna).

Unge Quentin fikk så mye street cred etter salget av True Romance til Scott (og Natural Born Killers til Oliver Stone) at han i mellomtiden selv hadde rukket å presse ut en liten film, nemlig den skjellsettende heistfilmen Reservoir Dogs (min personlige all-time favoritt), som ble begynnelsen på, vel… Tarantino.

Det var først i dag, etter den tragiske nyheten om Tony Scotts selvmord, at jeg satte meg ned, googlet meg rundt og tok inn over meg hvor mye han, direkte og indirekte, har hatt å si for min filminteresse. Han har alltid vært der, Tony, fra den tida da han bare var lyd inne i et avstengt rom til han skulle være bakgrunnsstøy i utleiesjappene jeg jobba i fra 2009 til 2011. Man kan si mye om filmene hans, men de nekter å være bakgrunnsstøy.

Selv de mer gjennomsnittlige Taking of Pelham 123 og Unstoppable, fikk meg til å snu meg mot skjermen og glemme både at jeg hadde kunder – og hvorfor. Tony har laget mye moro for gutta (han har til og med en Beverly Hills Cop på CV-et), men det som skilte ham fra andre regissører av samlebåndsaction var at bildene gjerne var vakre, klippingen var gjerne travel og viktigst: Vi følte alltid noe. Kanskje er det her relevant å nevne at den unge Tony Scott ønsket å bli kunstner, men hans eldre bror Ridley fikk ham til å ombestemme seg ved å love ham en Ferrari innen et år om han kom og jobbet for ham i stedet. Vi snakker altså om noe så sjeldent som en kunstnersjel som satte kommersielle interesser over kunstneriske ambisjoner eller, på finurlig vis maktet å balansere dem.

I kveld popper jeg popcorn, heller opp cola, slenger beina på bordet og Crimson Tide i spilleren for å minnes Anthony Scott; Regissøren av min svunne barndoms actionfilmer. Actionkunstneren som sjelden vant kritikerne, men som alltid vant publikum. Mannen som for 47 år siden også var en gutt som slapp inn i rommet til storebror, som skuespiller i kortfilmen “Boy and bicycle”: