De som er mest opptatt av TV som medium registreres ikke som TV-seere.

Etter alt bråket rundt Erobreren later folk for alvor til å ha begynt å mase om at norsk TV er dårlig. Og ser man stort på det, er det lett å se at det stadig flere omtaler som en generell mangel på nyskapning og kvalitet, kan forklares med det enkle faktum at i Norge er de som ser på TV og de som bryr seg om TV som kunstnerisk medium er to vidt forskjellige grupper.
            Man kan forklare skillet mellom disse grupperingene med bosted, økonomi og utdannelse, men først og fremst er det et spørsmål om alder. For i Norge er i praksis all TV som lages TV for gamle mennesker. Definisjonen av “gammel” er alltid vanskelig å enes om, men i denne sammenhengen betyr det både “over 40 år gammel” og “mennesker som jevnlig, og etter et svært forutsigbart mønster, skrur på TV-apparatet sitt i mangel på noe bedre å bruke tiden sin på”. Og gamle mennesker ser ekstremt mye på TV. De ser så mye på TV at det er et under at de i det hele tatt får tid til å skille seg, utvikle alkoholproblemer og mislike islam på Facebook. Årsaken til at bestemor har så store øyne er at hun skal se absolutt alt som går på TV, hele tiden.

Den oppvoksende generasjon kjøper TV-programmer på DVD og laster dem ned ulovlig fra internett, mens de gamle sitter pent foran TV skjermen og ser på det de får servert. Forskjellen på å se på det som glir over skjermen – eventuelt bytte kanal eller ta opp et program – og det å selv aktivt lete opp det man vil se, er både større og mer fundamental enn man kanskje skulle tro. Der det sistnevnte langt på vei er et uttrykk for en genuin interesse, er det å nøye seg med det som til enhver tid går på norske TV-kanaler først og fremst et tegn på at man bruker TV som tidtrøyte.
            Den avgjørende forskjellen på de to i denne sammenhengen er at de som er mest opptatt av TV som medium ikke registreres som TV-seere – nettopp fordi de oppsøker TV-innhold via andre kanaler enn norske fjernsynssendinger. De som derimot pent sitter og ser på det som serveres, utgjør den store ukritiske massen med seere som fører til at Senkveld, Beat for Beat og Grand Prix-kvartfinalene fra Bømlo misjonshus tilsynelatende aldri vil forsvinne fra skjermen.
            Ettersom alle norske TV-kanaler vier en stor del av sendeskjemaet til utenlandske programmer, har det oppstått en praksis hvor man frasier seg kravet om originalitet i sine egne produksjoner. Man kjøper det nyskapende innholdet fra utlandet ettersom de allerede har bevist seg å være publikumssuksesser, mens man selv produserer for å mate det store publikummet som vil ha mer av det samme.

Den revolusjonen man i løpet av det siste tiåret har vært vitne til innen amerikanske TV-serier, har vært ledet an av abonnementskanaler som HBO, AMC og Showtime – kanaler publikum aktivt velger å invitere hjem i stua si. Utviklingen har så i tur påvirket resten av kanalene til å ta opp kampen ved å selv bli mer ambisiøse i sine egne produksjoner. Resultatene har vært spektakulære.
            Hovedårsaken til at norsk fjernsyn ikke er alt hva det kunne og burde vært, har mye å gjøre med at ens primære publikum består av godt voksne mennesker som uansett sitter foran skjermen og ser ett eller annet. Denne gruppen er tilsynelatende ukritisk når det kommer til kvalitet, men desto mer kresen når det gjelder tone og tematikk. De foretrekker at det de ser ikke skiller seg for mye ut fra det de kjenner fra før, noe norske fjernsynsprodusenter er smertelig klar over. Og siden den eneste målestokken på en norsk TV-produksjons verdi er seertall, har man i praksis et system som kun anerkjenner produksjoner som fyller behovet for mer fyllstoff.

NRKs utskjelte Tweet4Tweet er symptomatisk for tilstandene innen norsk fjernsyn på 10-tallet: Selv når man satte seg fore å lage et program hvis mandat var humor for unge mennesker som tilbringer mye tid på internett, så man seg nødt til å presentere det via et programformat som var identisk med det kanalen bruker i sitt populære humorprogram for femtiåringer. Årsaken til dette var naturligvis at det for en kanal som henter sin legitimitet fra høye seertall, er essensielt å appellere til den store, trofaste grupperingen av gamle mennesker som elsker Nytt på nytt.
            Situasjonen er sammenlignbar med den man finner i musikkbransjen: Ettersom det alltid er de mest musikkinteresserte forbrukerne som er tidligst ute med å omfavne ny teknologi, har man fått en merkelig situasjon hvor det er artistene som kan selge CD-er på bensinstasjoner og i dagligvareforretninger som gjør det best. Med andre ord: Den som lager innhold for det minst progressive publikummet vinner. De siste årene har man sett flere tilløp til en heving av ambisjonsnivået i den norske fjernsynsbransjen, men i det store og hele er norsk TV fortsatt uhyggelig lett å sammenligne med en dansebandplate kjøpt på en Shell-stasjon: Den var ikke så dyr, man har hørt noen av sangene før, og – først og fremst – den var der.