Det er lite som gjør meg like forbanna som når folk spør etter filmtips,
men steiler når jeg foreslår noe som er eldre enn holdbarhetsdatoen på tørrmelk. En oversikt fra Rotten Tomatoes (en hjemmeside som samler filmanmeldelser) viser at de filmene som selger flest kinobilletter, får dårligere gjennomsnittskarakter fra kritikerne for hvert år som går. Statistikk kan tolkes på mange måter, men jeg velger å se det som et tegn på et klasseskille som vokser seg stadig sterkere. Aldri før har massene vært så uenige med kritikerne om hva som er verdt en hundrekroners kinobillett. Så hva er galt med dagens film? Jo, det skal jeg si deg. Syv ting, for å være nøyaktig.
- PG-13 HYSTERIET
Du har sett det mange ganger: Det übervoldelige filmslagsmålet som gjerne knuser en halv jordklode med masseødeleggelsesvåpen fra andre planeter, uten å forårsake så mye som et skrubbsår. Actionkalkuner som Transformers opererer med så skyhøye budsjetter at aldersgrensen PG-13 (som betyr at barn under 13 må være i følge med foreldre) er essensiell for å nå en bred nok markedsgruppe (og slik tjene pengene tilbake). Derfor blir også filmer som Sucker Punch klippet for å fjerne enhver bloddråpe, antydning til smerte eller – gisp! – naken hud. Resultatet er at vi sitter igjen med lett forglemmelige putekrigsfilmer. Det siste offeret for denne markedsstrategien er nyinnspillingen av Total Recall. Det betyr at det ikke blir noe gjensyn med hora med de tre puppene som vi alle husker så kjært fra Paul Verhoeven-versjonen. Problemet med å fjerne råheten er imidlertid ikke bare at det ufarliggjør grusomheten i voldshandlinger og formidler vrangforestillinger om nakenhet til de som akkurat har begynt å interessere seg for slikt, men at det også saboterer interessen for hvordan det går med karakterene i en historie. Ser vi en good guy bli utsatt for noe barbarisk, er det mye deiligere å se hans rival få som fortjent til slutt. - PC-HYSTERIET
Før hadde vi filmer om dverger, tjukkaser, negre, fregnetryner og brilleslanger. I dag handler de samme filmene om kortvokste, overvektige, mørkhudede, rødhårede og svaksynte. PC står for political correctness og betyr i praksis at alle ord og uttrykk må pakkes inn med bobleplast slik at ingen skal ta seg nær av noe som helst. Gode hensikter til side: kutter man brodden, så forvinner også all underholdningsverdi og kunstneriske yver. Det at noen blir fornærma er akkurat det som gjør filmene interessante, og et “stygt” ord skaper svært sjelden borgerkrig. Se for eksempel på 50-tallets infomercials som viser hvordan godt skikkede husfruer skal te seg for å blidgjøre sine menn, og du skjønner at foreldede stereotyper ikke gjør stor skade, men snarere er komiske. Komponisten Claude Debusy mente i sin tid at ethvert kunstverk alltid vil bli oppfattet som personangrep av visse mennesker. Slik sett kan man argumentere for at det ingen blir provosert av, heller ikke hører hjemme i en kinosal. - SHAKEN, AND STIRRED
Husker du den gangen du kunne se et filmbasketak mens du beundret koreografien og lot deg engasjere av perfekt tima close ups av utrykksladde ansikt? Den tid er for lengst forbi. Hver gang en filmkarakter er i fare i dag, så kan du banne på at kameramannen lar linsa fyke rundt som om han rister et polaroidefoto for å skape en uoversiktlig følelse av ubehag. Battle Los Angeles, Cloverfield, Safe House etc … Hva faen? Jeg går ikke på kino med den hensikt å bli desorientert av bilder jeg selv kunne tatt bedre med telefonen min. At det er umulig å se hva som foregår, gir ingen ekstra følelse av realisme. Sjekk ut en ekte dokumentar eller nyhetssending og jeg skal love deg at ingen reporter lar kameraet henge og dingle fra en snor mens de løper i dekning. - DENNE VIDEOEN ER UTILGJENGELIG I DITT LAND
Filmindustrien synger støtt den samme visa om inntektstap grunnet piratkopiering, slik de har gjort de siste tiåra. Samtidig får stadig flere streamingtjenester stadig strengere restriksjoner. Enten det er youtube, hulu eller netflix, så skal du ikke surfe særlig lenge før du snubler over noe du ikke får lov til å se fordi du ikke befinner deg i indre Albuquerque. Til og med intervjuer, teasers og trailere, som man skulle tro ville ha utbytte av best mulig eksponering, blir tidvis geografisk begrenset. I Sverige må du nå betale et ekstragebyr for hver harddisk og usb-stick du kjøper, fordi mafiakonsernet Copyswede på en eller annen måte har trumfa gjennom at all lagringsmedia mest sannsynlig vil bli brukt til å oppbevare opphavsbeskyttet media. Heldigvis får youporn fortsatt være i fred. - OPPMERKSOMHETSFORSTYRROPPMERKFORSOMHEFORSTYOPPMERKFORSTYRRELOPPMERKSOM
Drive var en av fjorårets beste filmer. Hvorfor? Fordi den tok seg tid til å være det, og hadde nok selvrespekt til å tro at publikum faktisk var interessert i å følge handlingen. Den skilte seg ut fordi den ikke stressa med å dytte fancy kameraføring over dataanimerte landskaper mens steroideklumper sporadisk spytta ut catchy one-liners. Hollywoods foretrukne rytme har blitt såpass nevrotisk, at det fremprovoserer ADHD og gjør det slitsomt å sitte stille i 90 minutter. Hei, du filmredigerer: Ro deg ned! Et godt bilde kan godt vare i noen minutter. Å sette opp tempoet antyder bare dårlig selvtillit. Kuriosa: Selv ikke i Downton Abbey, din mors favorittserie, er det én eneste scene som varer mer enn seksti sekunder. - HAKKE JEG SETT DEG FØR?
Siden en stor andel av filmene som går på kino består av sequels, prequels, threquels, remakes, reboots og “reimagined” versjoner av istykkerpulte historier, er det med stor sannsynlighet ikke astrologiske forklaringer på deja-vu opplevelsene du får i kinosalen. At også Norge (alltid sist i klassen) kaster seg inn i remake-balletten med nyinnspilling av Reisen til Julestjernen, innevarsler dystre tider. Er verden tom for gode ideer? - TWEEN MEG RUNDT FINGEREN
Samme hvor deilig det er å hate det, beviser den massive suksessen til The Hunger Games at Tween-fenomenet ikke kommer til å forsvinne med det første. Filmer skreddersydd for barn i starten av tenårene er ikke noe nytt, men der nittitalls-kidsa idoliserte grumsette antihelter fra klassikere som Pulp Fiction, The Crow, Trainspotting og Fight Club, blir dagens småvalper beleiret av retusjerte androgynvesener i vampyrfilmer uten blod, sex eller banneord. Det lyser en alderslampe i hodet mitt når jeg klager over at populærkulturen var mye bedre for femten år siden, men faen heller: denne småbarnsfeministiske klisjekladden av en betent snørrsjanger burde for lengst bli snytt ut av kinosalenes nese. There, I said it.
