Når tidsreiseforskeren får besøk av seg selv.
En ung tidsreiseforsker har tapetsert leiligheten med algebra og forsøker iherdig å knekke koden til å kunne reise i tid. Det er nå hans velkledde og arrogante fremtidige jeg dukker opp for å vise ham hvordan det skal gjøres. Hvordan vil det påvirke livet hans? Og hva med livet hans?
Du skal være rimelig ødelagt i planeten for å klare å tenke at det er en god idé at du skriver, regisserer og produserer din egen film - med deg selv i de eneste to rollene. Enten det, eller så heter du bare A.J. Bond og antar med største selvfølgelighet - og, viser det seg; med rette - at du er en av de få individene i filmbransjen generelt som har tilstrekkelig begavelse til å pull it off.
Hva ville jeg gjort hvis jeg kunne reise tilbake i tid og møte meg selv? Hvordan ville mitt gamle jeg reagert? Ville møtet endret fremtiden min, eller ville flere fremtider begynt å sameksistere idet møtet fant sted? Dette er tanker jeg har sendt gjennom kverna med ujevne mellomrom siden mine første møter med Petter Smarts tidsmaskin.
Hirsute er et godt skrevet, velspilt og ikke minst smart humordrama som tar for seg enorme spørsmål på en… tja, i det minste nesten forståelig måte. Mye av sjarmen ligger nemlig i at herr Bond, A.J. Bond, ikke gir oss alle svarene. Når tretten minutter er gått, foreligger det en ny kode som må knekkes, og denne gangen er det opp til oss.
P.s. For spesielt interesserte: Da Bond ble intervjuet av Short of the Week i 2009, forklarte han blant annet hvordan idéen kom til. Hele intervjuet ligger her.
