Det finnes de som bør prokrastinere under forelesningen.
Mr. Ellis ankommer timen for seint. De første minuttene gjør han sitt beste i rollen som pliktoppfyllende biologielev, men så begynner han å drodle og foreleserens røst reduseres til bakgrunnsstøy. Tegningene til Mr Ellis blir til en nydelig, fartsfylt og klin kokos stop motion-dagdrøm om en robotelefant (!) som ødelegger alt som kommer i dens vei. Denne barnlige idyllen avbrytes brått av et strengt “Mr Ellis!” fra foreleseren og et prekært spørsmål om biologi. Skal han innrømme hva han har brukt tiden på?
Vi har alle vært der. Vi har sittet gjennom skoletimer så dødelig kjedelige at vi uten å ofre det en tanke i stedet har dykket ned i noe som er totalt blottet for relevans. På finurlig vis klarer denne filmen å forsvare verdien av å iblant fase ut i et skolesystem som (ikke ulikt vårt eget) er et stykke fra å oppmuntre kreative hoder. Det er gledelig å se stop motion brukt ikke bare fordi stop motion er tøft, men fordi det er en vital del av idéen. At filmskaperne lar Mr Ellis bla saktere når det passer seg med sakte film og øke tempoet i stemningsoppbyggingene, er ganske enkelt en genistrek (pun intended).
Hvis det er noe jeg er takknemlig for akkurat nå, så er det at filmskaperne Danny Madden, Will Madden og Jonathan Silva av og til prokrastinerte i timen. Det finnes mange der ute som med fordel kan gjøre det samme, med skinnende ren samvittighet.
