Enter Andrew Garfield
Noen ganger tar det flere filmer før en helt finner formen. Tobey Maguire gjorde i sin tid en god spidermanfigur, men generisk? Neppe. Så kom Garfield. Akkompagnert av James Horners (Braveheart) akkurat passe romantiserende eventyrtoner tar Marc Webb oss med tilbake til opprinnelsesmyten, til Peter Parkers coming of age og gaining of powers. Raimis tre foregående filmer er strøket over, og et nytt sett skuespillere satt til å leve ut en ny tilnærming til konseptet. I hovedsak likt, men bedre.
Foruten strøkent filmfotografi med et like godt øye for Parkers fjes som Spidermans akrobatiske kvaliteter, er det først og fremst Andrew Garfields skuespill som legitimerer ny-filmatiseringen. Et nyansert og følsomt minespill og et kroppsspråk som gjør Spiderman til en personifisert unntakstilstand mer enn et flatt ikon; halvt gutt, halvt supermann med en supermanns drive til å bruke kreftene godt og en gutts glede over å teste grensene. Kjekk og passe kvikk i replikken, men ikke for kjekk og ikke for selvsikker. Her holder det å nevne Parkers første møte med nye krefter om bord i en metrovogn med voldelige undergrunns- slusker: En (for ham) komplett overraskende, keitete og slående elegant farehåndtering koreografert nettopp slik det skal arte seg når nyslåtte helter ikke vil, men først og fremst ikke kan styre kreftene. Morsomt og tilfredsstillende for ham, morsomt og tilfredsstillende for oss.
Martin Sheen skal også berømmes for en eksemplarisk onkelrolle, mens Rhys Ifans (Spike fra Notting Hill og ingen annen) gjør en god jobb som Dr. Connors, Spidermans mentor og antagonist. Heller ikke han en alfa-hann, men en plaget biokjemiker revet mellom filantropiske forskningsidealer og dunkle ambisjoner. Dr. Jekyll og Mr. Hyde, Dr Connors og The Lizard. La da heller gå at Firfislen ikke er tidenes mest besnærende monster når doktoren er bra og Spiderman bedre.
Kvalitetssikret sommerunderholdning som gir valuta for 3D-formatet og som for en gangs skyld gjør det mulig å glemme brillene.
Premiere: 11.07.2012
