Konseptet er såpass simpelt og kjapt etablert at det ikke tar mange minutter før vi er på den fantastiske øya der små dyr blir store, og store dyr blir små. Kitchy og fargesprakende landskap minner om et Unchartedspill, kulisser av gamle ruiner er åpenbart av isopor, digre plastikkblomster ser ikke det grann ekte ut og blasse datafigurer skaper “oj, se der”-sekvenser, uten videre relevans. Nå så jeg den ikke i 3D, men filmskaperne har åpenbart lagt stor vekt på den ekstra dimensjonen, i form av gimmicky objekter som glir over lerretet i slow-motion. Dette topper seg da en feminin mann kaster bær på brystmusklene til The Rock, slik at de spretter tilbake på kameraet.
Her er vi langt inn i so-bad-it’s-good sjangeren, med en overdrevent tam comic reliefkarakter hvis vitser du likevel ler av for å unngå å gråte. Michael Caine portretterer en eventyrlysten villmann i en opplagt brødrolle, og spiller motstykke til den ansvarlige og tilbakeholdne The Rock. Den übersøte Vanessa Hudgens dukker også opp som melis i oppskriften, iført en stram topp som viser struttende ungpikebryster.
Men det er The Rock som bærer filmen med latterlig replikker som “Women don’t want a man just because he’s big and strong and has abs like mine” og nikk til Indiana Jones: “It had to be lizards, why couldn’t it be snakes?”. Det er såpass tullete at også skuespillerne sliter med å holde maska til tider, og så vidt klarer å ytre “If we die down here, mom’s gonna kill us!”
Hvis jeg først skal se en dum actionfilm, vil jeg gjerne at den skal være skikkelig dum og sådan er oppfølgeren til Journey to the Center of the Earth meget tilfredsstillende. Filmens høydepunkt er da The Rock spiller ukulele og proklamerer: “It takes a big man to play a little guitar”.
