Noen må sprekke bobla. Apejentene har vunnet priser, tatt festivaler med storm og regissør Lisa Aschan blir hyllet som det største talentet i svensk filmindustri siden Lukas Moodysson. Som Moodysson, debuterer også Aschan med en lesbeerotisk småbygdfilm om forvirrede tenåringsfrøkner. I motsetning til jævla føkkings kuk-Åmål, har Apejentene derimot ingen sjarm, humor eller nostalgisk verdi. Isteden blir vi servert et dystert oppvekstsdrama med skummel bakgrunnsmusikk og merkverdig tumbleweed som triller over grusveier.
For dette skal være en moderne western mener regissøren, og gir oss utallige ridescener. Den innestengte Emma må nemlig konkurrere mot manipulerende Cassandra for å komme med på “voltige”-laget. Du vet, sporten der småjenter hopper av og på hester … Ikke det? Nei, det er nok fordi dette ikke er et hestemagasin, og “voltige” aldri har vært en stor del av westernfilmer.
Men for all del, det er flott at noen prøver noe nytt. Og det er til tider småinteressant å se de to dominere hverandre sadomasochistisk, før de glir over i hengivne tilnærmelser og sensuelle berøringer. Det blir aldri noe puling, men kameraføringen er av en slik art at en mannlig regissør ville blitt pedofilianklaget for liknende (Larry Clark anyone?).
Castingen er god, og småungene leverer utrolige prestasjoner. “Man ska aldrig visa vad man känner, då blir man bara sårad”, sier Emma med et uttrykksfullt steinansikt, og det er flott når hennes åtte år gamle lillesøster gjemmer seg bak en plante så ingen skal se brystene hennes.
Men det hjelper ikke stort når filmen til syvende og sist ikke er mer enn En kärlekshistoria och maktkamp mellan två unga tjejer i et stallmiljö. Regissøren skulle kanskje hørt på sitt eget råd når voltigetreneren sier “Du måste jobba på din utstrålning”. For moderne eller ei, det skal mer enn en hest og litt tumbleweed til for å skape en western.
