Loretta Napoleonis nylig oversatte bok, Røverøkonomien, går til kamp mot vestlig dekadanse og pengespekulasjon med et klart, nesten machiavellisk budskap: Når staten og politikerne mister kontrollen over økonomien, får den anarkistiske røverøkonomien (les: naturtilstanden) frie tøyler, og fratar mennesket sin iboende verdi og forvandler det til et nyttig verktøy, som (arbeids-) slave eller prostituert.

Ambisjonsnivået er høyt, i hvert fall når det gjelder bredden, og vitner om research og kunnskap. Terrorfrykt, mathelse, sex, AIDS, slaveri, Second Life, fotball og Bono-bistand er bare noen av industriene som behandles og dokumenteres gjennom 250 sider og 448 fotnoter. Dette blir også bokas store svakhet. Mange av spekulasjonen hadde trengt utdypning for å overbevise, og selv om også introduksjonen hevder at “det [ikke] holder å skrape litt i overflaten” føler jeg meg nettopp som en surfer framfor en dykker når jeg leser. De som var enige vil forbli enige og de som var uenige vil forbli uenige.

Allikevel er det slående å lese hvordan liberaliseringen av blodsalget i Kina på 90-tallet utløser en AIDS-epidemi fordi profitører, i mangel på helseregulerende tiltak, bruker sprøytespisser flere ganger uten å sterilisere dem. Det er slående å lese hvordan svak patentlovgivning på den ene siden bidrar til at falske og farlige medikamenter dreper en halv million årlig, og hvordan sterk patentlovgivning på den andre siden gjør at et nederlandsk selskap “eier” Etiopias viktigste matplante. Dette er verdt egne bøker i seg selv.

Boka har fått en bedre mottagelse i Europa enn i USA, og dette underbygger også tanken om at den preker for sin egen menighet og i beste fall blir nyttige anekdoter mot FrP-vennlige onkler i neste familieselskap. I stedet for å gi gode argumenter gir den lyst til videre lesning. Det skal allikevel sies at den fikk meg til å slutte å spise fisk, og å sitte her og konkludere med en flat smiley, mens annonsen ved siden av denne anmeldelsen trolig promoterer et produkt med et røversk DNA innbakt, føles både arrogant og tåpelig. La oss si det slik: Selv om boka ikke går nok i dybden og neppe vil ryste markedsliberalere, er den mye viktigere enn den anmeldelsen du leser nå.