FYTTIGRISEN! AGNES RAVATN!

b
a

VEL, KLAPS MEG påbaken og kall meg … Allis?! Hovedpersonen i Agnes Ravatns nye roman, “Fugletribunalet”,heter Allis Hagtorn. Litt sånn Jon Fosse-aktig, kan man kanskje innvende. Selvom romanens protagonist er en sjarmerende karakter, har jeg aldri helt skjønthvorfor så mange norske forfattere velger så rare navn når de befolker bøkenesine. Den lille, men besnærende tanken står imidlertid i sterk kontrast til detfaktum at Ravatn har skrevet en av høstens beste romaner.

Siden debuten med “Veke 53” i 2007, har forfatteren markertseg som en av de skarpeste, morsomste og mest observante pennene i norsk,litterær offentlighet. Det er ingen grunn til å tro at Samlagets førstedame harplaner om å gi seg der.

I DENNE ROMANEN møtervi altså Allis, en tidligere rikskjendis/tv-dame som stikker av fra rampelysetog en litt trasig utroskapsskandale for å jobbe som gartner og hushjelp hos eneldre, litt mystisk mann som heter Sigurd. Gjennom korte, nærmest perfekte,dialoger, følger vi de to karakterene mens de prøver å finne ut hvem de er oghvor de hører til. Forholdet mellom dem skildres med stor omsorg og humor, ogjeg har sjelden lest et så presist språk i romans form, kanskje med unntak av personskildringenei Carl Frode Tillers “Skråninga” fra 2001.

At Ravatn kanbriljere med sarkastiske, selvgranskende, litterære vendinger, vet vi.

Men det krever også en stor forfatter å skulle prøve åbeskrive den mørkere delen av menneskesinnet, med alt det innebærer av tvil,smerte og frustrasjon over ting som ikke ble helt slik de skulle blitt. Herkunne Ravatn lett gått i den finske fjernsynsteater-fella. I stedet har hunskrevet en roman som dirrer av nerve, spenning og overskudd, og det er ingentvil om at leseren svever over stolsetet gjennom drøye to hundre sider. Jeggjorde i alle fall det. En annen ting er hvordan hun løfter sorgen til enkeltindividetover til noe som angår oss alle, og i både Allis og Sigurds tilfelle liggerensomheten som et teppe over romanen. To mennesker, altså, som bare vil blifunnet, og elsket. Mesterlig beskrevet av Ravatn.

UTEN Å RØPE formye av handlingen, blir den mørke undertonen i boka tydeligere mot slutten.Handlingen tilspisser seg og forholdet mellom de to karakterene settes påprøve, både fysisk og emosjonelt. Her kommer det gode håndverket til Ravatnfrem, evnen til å drive historien fremover. Bruken av klassiske litterære grep,som for eksempel å legge ut små agn underveis som man skal huske til senere(Allis finner svarte bålrester i skogen, senere skjønner vi hva som har blittsatt fyr på, selv om det ikke er uttalt i boka), er også betimelig plassert.

Så da har vi detmeste: troverdige karakterer, fantastiske naturskildringer, spennet mellom lysog mørke i form av vær, følelser og livets gang, scener som skyter leserenfremover med hjertet vidåpent for hva som skal skje med Allis og Sigurd, så ja– burde ikke noen ringe NRK Drama eller Filmkameratene og tipse dem om Ravatn?

Kort sagt: Med “Fugletribunalet” seiler hun for alvor oppblant landets fremste forfattere.

Linda Klakken