Piker, minigolf og Burger King – eller hvordan Danmark ble europamestre.
Når folket nå benker seg foran sine TV-skjermer denne sommeren for å følge verdens tredje største idrettsbegivenhet, synes utfallet gitt. De aller fleste “vet” at Spania kommer til å vinne turneringen i en orgie av kortpasninger, mens de som føler seg litt ekstra smarte tipper at Tyskerne vil overraske og ta tronen fra de seiersvante spanjoler. Men om du føler denne forutsigbarheten tar noe av gleden ut av turneringen, så bare tenk 20 år tilbake, til en sommer da Danmark ble konger av Europa uten engang å ha kvalifisert seg.
Vi husker at det skjedde, men vi husker ikke egentlig hvordan. Kjører man en friassosiasjonstest over det ganske land på hva folk forbinder med Danmarks triumf i 92 vil utvilsomt “dansk dynamitt”, “gladfotball” og “Michael Laudrup” dukke opp temmelig ofte, men realiteten er at ingen av disse tre hadde noe med saken å gjøre. Dansk dynamitt var navnet som ble gitt til danskenes elleville VM-lag fra 1986, et lag som sjarmerte hele fotballverdenen da de sprengte Uruguay i luften og vant 6-1. Men dynamitt kan være ustabile greier, og da laget møtte Spania i første utslagsrunde (og dette var lenge før Spania ble verdens beste lag) var det de danske dynamittgubber som selv gikk i lufta, og spanjolene vant 5-1. På benken den gangen satt Richard Møller Nielsen, da som assistenttrener til landslagssjef Sepp Piontek, og han konkluderte med at denne typen bekymringsfri angrepsfotball gjorde danskene altfor sårbare bakover. Når han ble sjef skulle det bli andre boller.
Og det ble det også, da Piotnek ga seg i 1990 og Møller Nielsen tok over, ble det helt, helt andre boller. Møller Nielsen innført en langt mer pragmatisk og defensiv måte å spille på, noe som førte til at danskenes store stjerne, Michael Laudrup, nektet å spille på landslaget. Laudrup hadde sin måte å spille på og var ikke interessert i å tilpasse seg. Så da lagkameratene hans sommeren 1992 spilte EM-finale, satt Michael Laudrup på en bar i New York og fikk oppdateringer fra sin far over telefonen.
Men det var ikke slik at Møller Nielsen var noen umiddelbar suksess, faktisk var han ingen suksess i det hele tatt. Danskene kvalifiserte seg ikke til EM i Sverige i 92, og på forsommeren av 1992 visste Richard Møller Nielsen like godt som alle andre at han var i ferd med å få sparken. Helt til telefonen hans ringte, og han fikk beskjed om at Jugoslavia hadde blitt kastet ut av turneringen. Danskene var inne. Myten sier at Peter Schmeichel og de andre spillerne kom rett fra strandferie. Dette er ikke helt korrekt, men likevel: Da danskene gikk løs på turneringen var de uten sin store stjerne, de ble ledet av en trener som var i ferd med å få sparken, og de hadde knapt forberedt seg.
Danmark stilte til turneringen i en rigid 4-4-1-1-formasjon, med Michaels lillebror Brian Laudrup som den eneste kreative kraften i sin posisjon bak den enslige spissen Flemming Povlsen. Det la ikke akkurat opp til festfotball, og i åpningskampen mot Graham Taylors minst like gråe England ble det passende nok 0-0. 1-0-tap mot Sverige i kamp nummer to betydde at Danmark måtte slå turneringsfavoritt Frankrike for å gå videre. Dagen før kampen, på vei hjem til hotellet fra en treningsøkt, passerte danskenes spillerbuss en minigolfbane. En av spillerne spurte Møller Nielsen om de kanskje kunne få spille litt, og i et inspirert øyeblikk sa han ja. Senere har spillerne snakket mye om hvor mye de to timene på minigolfbanen betydde. Fremfor å sitte på hotellet sitt og grue seg til kampen surret de rundt og kastet minigolfkøller på hverandre. Dagen etter var franskmennene, som også måtte vinne, stivbeinte og nervøse, mens danskene var avslappede og utvungne. De vant 2-1.
På denne tiden var det bare åtte lag i EM, så da de først kom ut av gruppespillet var danskene plutselig i semifinalen. Der ventet Nederland. Møller Nielsen forstod at minigolfen hadde vært en genistrek, så han prøvde å finne andre ting som kunne distrahere spillerne på samme vis. Scenen var den samme, spillerbussen var på vei hjem til hotellet etter en treningsøkt. Bussen passerte en Burger King, og spillerne lurte på om de kunne stoppe og ta en Whopper. Det fikk de, og hele det danske hold gikk inn i burgerosen og hadde det riktig hyggelig. Mot Marco van Basten, Frank Rijkaard, Dennis Bergkamp og Ronald Koemans Nederland ble det 2-2 og straffekonkurranse. Danskene, atstadige og helt uten press, vant enkelt, og var klare for finalen.
Der ventet seiersmaskinen Tyskland, og Møller Nielsen var
bekymret. Strategien med å få spillerne til å hygge seg og slappe av hadde vært
en kjempesuksess, men hva skulle han gjøre nå? Igjen stod tilfeldighetene den
danske bi: Ingen hadde trodd de skulle komme så langt, så ingen av spillerens
koner hadde skaffet seg hotellrom i Stockholm der finalen skulle spilles. En av
spillerne spurte derfor om konene kunne få bo på spillerhotellet, og Møller
Nielsen sa selvsagt ja. Dagen etter, da det var tid for finale, var de
seiersvante tyskere anspente og preget av presset, mens danskene var – pussig
nok – salige og i godt humør. Tyskerne produserte sjanse på sjanse – uten forløsning.
Danskene på sin side scoret på to av de få sjansene de hadde. Etter nitti
minutter var en av Nordens største idrettsprestasjoner noensinne et faktum.
I ettertid har Møller Nielsen nektet for at han gjorde noe spesielt genialt.
“Det handler om flaks, min venn”, uttalte han. “Alt handler om flaks”. Så når du
setter deg ned for å se EM i sommer og vet at Spania eller Tyskland vinner, så husk
at det alltid er sjanse for at noen kan ha flaks.
Lars Sivertsen (f. 1987) er en omflakkende fotballskribent med leken nærteknikk på tastaturet. Han ser urovekkende mye på finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, The Blizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @larssivertsen
