Det virker opplagt og uunngåelig: Vi må jo ha et system. I prinsippet betyr det at noen alltid vil være misfornøyde, gjøre motstand og kreve endring. I tilfellet Kultur-Norge er det likevel fristende å hevde at disse spirene til opprørske holdninger dypest sett møtes med sympati og godvilje fra dem som sitter med makt og myndighet. Er det kanskje ikke slik at offentligheten vil oss vel, og at den har kontanter nok til å etterleve intensjonene? Kulturbyråkratiet synes i likhet med andre norske institusjoner å være preget av en relativt sunn blanding av disiplin, gangsyn og storsinn – noe som innebærer at litt (et nøkkelord) obsternasighet blir ønsket velkommen.

I tilfellet Mariken Halle er det lett å se for seg at noen mindre modifikasjoner ville gitt øyeblikkelig tilgang til pengebingen: Bare demp retorikken en smule og ring til Motlys eller Paradox, så er vi der, OK? En enkel operasjon, et par eposter og alle er happy igjen. Så hvorfor fortsette å mase om disse kosmetiske detaljene i stedet for å bringe diskusjonen videre?

Kritikken mot systemet går gjerne langs to linjer: 7. mars i år skriver Astrid Meland i VG om hvor mange idiotiske påfunn og røverforeninger som lurer skattekroner ut av en godtroende stat. Før hun lister opp den ene organisasjonen mer latterlig enn den andre, toppet med at homsene i Bamseklubben dro inn 35.000 blanke skattekroner. Med andre ord: Staten må følge mer med.

En uke i forveien fremmer Torbjørn Røe Isaksen det som på sett og vis er det motsatte synspunktet. På Minervas nettsider hevdet han at det er for mange kulturpolitiske føringer som følger med kronene som deles ut. Staten må altså følge mindre med.

Begge innspillene er myntet på praksisen til rødgrønne regjeringspartier, og begge innleggene er publisert i kjølvannet av Lysbakken-affæren (“jentekurs-gate”). Men altså fra diametralt motsatt hold. Og paradoksalt nok bommer begge på det som bør være sakens kjerne: At støtte i seg selv kan tenkes å være ødeleggende for norsk kulturliv.

Om vi kikker bak fagre ord og stolte statistikker: Hva er sammenhengen mellom mye penger og uinteressant kultur?
I Norge er det offentlige samfunnets velvilje ovenfor kulturfeltet så stor og tilsynelatende betingelsesløs at det kan virke som en naturlov at kjærligheten også må gå den andre veien. Dette har ført til at begreper som undergrunn og alternative scener ikke finnes. Reisen fra fem avspillinger på Radio Nova via ukas Urørt til opptreden hos Skavlan behøver ikke å ta mer enn et par-tre uker, og etter det er det bare å peile seg inn på plateinnspilling med KORK og plass på Mette-Marits julealbum, som Audun Vinger så treffende sukket i DN i starten av januar. I trykksverte som betegnende nok bekrefter det samme problemet som den beskriver: Det finnes knapt et mer talende bilde på de utviskede skillene mellom kultur og motkultur enn helgeutgavene til Dagens Næringsliv. Som når de ifjor skrev om de nyetablerte og kunstnerdrevne galleriene i Oslo: På den ene siden omfavnet av finanselitens egen publikasjon; på den andre siden tildelt sjenerøse støtteordninger – og deretter? Helt stille. Fordi hypen har blåst over og kvaliteten ikke var nok til å overleve nyhetens interesse? Eller fordi normalisering, glanset papir og forpliktende skattekroner suger energien ut av selv de mest anarkistisk anlagte?

Enhver kunstner med respekt for seg selv vil sikkert fnyse av slike påstander, forfekte sin autonomi, og si at selv om hun har råd til Bremykt og blåbærmuffins, betyr ikke det at hennes kunstneriske integritet svekkes. Mon det. Målt i ressurser som brukes og de resultatene som foreligger, er det mest fristende å konkludere med at vi ikke får valuta for pengene våre. All “kultursatsning” til tross: Norge fremstår ikke som mer kultiverte enn andre folkeslag, og spydspissene våre er slett ikke hvassere.
Det at kunstnere og kulturarbeidere lever godt, er naturligvis hyggelig for dem det gjelder. og kanskje er det en sjablong at du ikke kan spille punk på en sponset gitar, men dude: every action is a re-action. og når det ikke er noe å reagere på, når du lever i en verden uten motstand: ja, da blir det ikke noe særlig action heller.

SURSTOFF, NÅ!

Det er en enkel sannhet som det er vanskelig å få øye på, fordi det spesielle med dagens situasjon – slik Bård Kleppe poengterte innledningsvis – er at det norske systemet omfavner absolutt alt og alle. Dermed ender vi opp i et stort, lyst rom, der det er så høyt under taket og langt til veggene at ingen ser at de er lukket inne. Men som vi alle utmerket godt vet: Sitter du lenge nok på et sted uten ventilering, uansett hvor svært det måtte være, så blir lufta ganske snart utrolig dårlig. Uten at noen merker det. Før en eller annen tar ansvar og slår hull et sted.

Det kan virke ufornuftig. Som å være på skoletur i 6. klasse. Hvorfor snike seg vekk fra resten av flokken, opp på et høyt fjell helt alene? Det er farlig, resten av flokken er på vei til en artig grottevandring i et trygt taulag – og hele klassen skal uansett på guidet tur opp på det samme, forbanna fjellet dagen etter!? (Ledet av en erfaren produsent, nei, unnskyld, fjellfører?) Jo, ganske enkelt fordi veien opp er viktig for hva du ser og opplever på toppen. Perspektivet blir simpelthen annerledes. Det er fint at ingen brekker nakken om (når) de går på trynet i norsk kulturliv, men bestigningen blir tilsvarende sikker: Gevinst er – som i økonomien og livet forøvrig – forbundet med risiko. Skal det skapes noe som ikke går i glemmeboka med det samme, er det å stake ut sin egen kurs den eneste veien å gå.

VESENSFORSKJELL

Dermed er vi ved hovedpoenget: Når Mariken Halle nekter å jenke seg etter reglene til NFI, er det en viktig og pregnant trasshandling. Det tilsynelatende ubetydelige kompromisset med å engasjere en erfaren produsent fra et norsk selskap, er egentlig helt vesentlig. Selve motviljen er et poeng i seg selv. Hun og Clara Bodén vil skape film på egne premisser, og nettopp i denne holdningen ligger muligheten til å få til noe betydningsfullt. Ved å følge reglene vil hun i stedet snikes stille inn i det store hvite rommet av kulturpolitisk tvangsharmoni, der gode forsetter følges opp med så mye kapital at kulturens mest grunnleggende premisser – dissidens, egenart, opposisjon og nytenking – simpelthen drukner i møte med problemet: Hvorfor være uenig med noen som så åpenbart vil deg vel?

Slik ender kanskje Ivar Køhn opp med å ha rett allikevel. Det burde lages mer film uten offentlig støtte. Eller enda bedre: La oss se hva som skjer dersom tre fjerdedeler av NFIs 700 millioner støttekroner hadde blitt brukt på forsvarsbudsjettet for å finansiere raketter til de nye jagerflyene våre.

Vi setter pengene på at første avfyrte missil hadde vært startskuddet til norsk films gullalder.