Y-blokka er et av de viktigste arkitektoniske verkene vi har i Norge fra etterkrigstiden, sies det. Til tross for at selveste Pablo Picasso har skissert dekoren på inn- og utside, er den i dette øyeblikk i ferd med å rives.
Men slaget er for mange ikke tapt. Spesielt ikke for Ellen de Vibe, som i forrige uke lenket seg fast foran inngangsdøra til kommunaldepartementet sammen med en liten gjeng andre aksjonister. I siste nummer av NATT&DAG arrangerte vi en samtale mellom Ellen og en tagger – kanskje det var nettopp taggeren som plantet det opprørske frøet? Vi bare spør.
Du er ute av kasjotten?
– Jeg er det, hehe.
Hvordan føles det å være hovedmotivet i bildet som kommer til å gå ned i historiebøkene som symbol på Y-blokkas fall? Norges tanks-mann fra Den himmelske freds plass?
– Hahaha. Jeg har lyst til å fremheve alle de andre som har jobba. Som Hanne Sophie Claussen, Kjersti Hembre og Caroline Støvring. Det som er imponerende er mengden mennesker som har engasjert seg i denne saken. Også var det litt tilfeldig at jeg var den siste politiet tauet inn, og at de ikke hadde nok politimenn til å bære meg ordentlig. Derfor ble bildene som de ble.
Det ser jo kult ut med de ansiktsmaskene og sånt.
– Jada!
Det står i Aftenposten-saken at dere ble tauet inn fordi dere satt for nærme hverandre grunnet smittefare, før dere ble hevet inn i en liten politibil der dere måtte sitte veldig tett?
– Skulder mot skulder, haha. Jeg oppfattet vel at det var på grunn av ubehaget for at folk måtte skritte over eller bøye seg under disse lenkene vi hadde satt opp. Det interessante var at folk på vei til jobb heiet på oss, syklet forbi og ropte at Y-blokka skulle stå, rakk tommelen i været, og så videre. Til og med folk som kom ut av departementet takket oss for at vi satt der. Så var det noen som mumlet om korona og sånt da, men vi holdt de avstandene vi skulle.
Hvordan var prosessen etter at dere ble ført bort?
– Først må jeg si at jeg hadde ønsket meg at de hadde løftet meg på samme måte som de løftet de andre, fire politimenn som løftet deg opp på kongestol og bar deg skikkelig bort. Meg dro de etter skuldrene bortover fortauet. Det var litt smertefullt. Ellers var prosessen helt grei. Jeg ble fratatt AntiBac, klokke og klesplagg man kan bruke til å skade seg selv. Så var jeg to timer på glattcella. Det var egentlig bare deilig å slappe av litt. Jeg fikk studert glattcellearkitektur … Gule fliser med forskjellige farger på veggene, helgummi-madrass, liggende vindu høyt oppe på veggen og en stor klokke på utsiden.
Hva synes du om arkitekturen?
– Nei, jeg ser jo hvorfor den er laget som den er, ikkesant. Jeg lå selvfølgelig og tenkte på hvilke personlige tragedier som har utspilt seg i rommet tidligere.
Så inntrykket ditt av politiet har ikke forandret seg siden opplevelsen?
– Jeg sa det til en av politibetjentene som var i aksjonen, at de også er en del av velferdssamfunnet jeg har jobbet for i mange år. De har sin rolle, og vi hadde vår rolle den dagen. Det er viktig å respektere at sivil ulydighet er en del av demokratiet.
Y-blokka i 1969. Foto: Teigens Fotoatelier/Norsk Teknisk Museum/ Sparebankstiftelsen (CC BY-SA 4.0)
Hvor nære tror du at du var å redde Y-blokka da du var direktør?
– Min hypotese er at den operative beslutningen på dette ble tatt veldig tidlig, i overgangen fra 2011-2012. Den formelle beslutningen ble tatt i 2014. Hva som har vært av reell påvirkning i den perioden blir spekulativt å si noe om. Men i en hver åpen og transparent planprosess så bør det være mulig å påvirke med de virkemidler som er. Det er spesielt når Valgerd Svarstad Haugland, fylkesmann med KrF-bakgrunn, sier at man ikke kan gjøre noe med denne saken, før hun sier hun anmoder regjeringen om å vurdere denne rivningen på nytt. Det var modig gjort, og jeg har aldri opplevd at en fylkesmann har skrevet noe sånt. Så sa sivilombudsmannen at de ikke kunne gjøre noe heller, men at spørsmålet om denne saken, sammenliknet med internasjonale konvensjoner og sånt, egnet seg for en rettssak. Regjeringen sa Y-blokka ikke kan henge i løse lufta når Ring 1 skal senkes, men den har jo hengt i løse lufta før, da Ring 1 ble bygget som den er i dag.
Les også: Taggeren og planleggeren
Er det noen andre bygg som ble revet i perioden du satt som direktør du angrer på er borte? Philipsbygget?
– Det var jo så teknisk dårlig … Men i dag kunne det hendt man hadde vurdert det på nytt. Den nye vinen er jo gjenbruk av eksisterende bebyggelse. Hvis vi skal innfri klimamålene må vi slutte å rive så mye. Det er en holdning som har utviklet seg ellers i samfunnet, men også i Plan- og bygningsetaten.
Hva føler du når du ser arbeidere være i gang med rivingen?
– Rett før Debatten på NRK fikk jeg et brev fra en gammel Arbeiderparti-kvinne der det stod hun hadde lenket seg sammen med meg om helsa hadde vært bedre. Litt etterpå får jeg bilder inn på mobilen der de river ut interiøret, skjærer hull i bygningen, og så videre … Jeg merker jeg blir ganske opprørt. Det fører ikke til respekt og tillit til de politiske systemene. Arbeiderpartiet, med åpne øyne, lar et utrolig viktig symbolbygg for etterkrigstiden bli ødelagt. Og Høyre som skal lede FNs bærekraftgruppe, lar dette bare skje.
Er det noe håp nå?
– Håpet er ikke borte før bygget er borte. Stortinget skal behandle revidert nasjonalbudsjett den 12. mai. Kanskje noe skjer da.
Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.
Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.
Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.
