Emilie Nicolas er aktuell med Tranquille Emile, sitt første siden det strålende Like I´m a Warrior.
Vi fikk tak i henne i det hun var i den sterkt undervurderte Stensparken i Oslo, omringet av plystrende fugler, en hund ved navn Mumi og mennesker som spiddet pizzaesker med skrutrekkere.
Det er mange rare dyr, noen også av ubestemmelig art, på albumcoveret. Fortell!
– Åh. Det er vokalisten i No. 4 sin fire år gamle sønn som har tegnet alle tegningene. Han er helt utrolig flink og lager sånne fabeldyr, så da fikk jeg lov til å låne alle tegningene hans og velge ut de rareste og morsomste… og skumleste.
Hva betyr Tranquille Emile?
– Jeg har bare sagt det en stund, fordi jeg synes det er gøy. Det er som å si «hva skjera bagera» i Frankrike. Det er på en måte ganske teit ting å kalle albumet sitt for det… men jeg valgte det da.
Tu parle francaise?
– Un peu. Da jeg hadde fransk på ungdomsskolen lærte jeg bare om en fyr som het Cedrik, det handlet bare om han i læreboken, så alt jeg kan si derfra handler om Cedrik. Men ja, jeg er jo halvt fransk, pappa er fransk og nevøene mine er franske. En av dem heter faktisk Emile også, så det er en liten hommage til han også.
Hva er det fineste språket du vet?
– Det er brasiliansk portugisisk. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er så jævla fint. Og fransk er selvfølgelig dritfint. Men det var ikke fransk jeg lastet ned på Duolingo, for å si det sånn.
Les også: Emilie Nicolas: Ganske enkelt veldig bra
Hva har du lært?
– «Faca» som betyr kniv og «menino» som betyr liten gutt.
Det høres ut som du er godt i gang.
–Nå har jeg slettet appen. Jeg er visst ikke så god på å lære meg nye språk.
Men du er god til å lage musikk. Så la oss snakke litt mer om albumet. Hva handler det om?
– Det handler om kjærleiken da, det gjør jo det. Kanskje bare litt hvordan det er å være også. Men ja, jeg vil nok si at det handler om mye forskjellig innenfor sjangeren «love».
Skiller det seg på noe vis fra musikken du har laget før?
– Musikalsk sett skiller det seg kanskje litt ut. Jeg føler at det skiller seg litt fra det forrige fordi det er litt mindre klang på vokalen og vi prøvde å gjøre det litt varmere.
I pressemeldingen står det at «albumet bærer preg av flere inspirasjonskilder». Hvem?
– Jeg har hørt litt på en jente som heter Her. Og så Frank Ocean og litt forskjellig.
P3s anmelder skrev at du bevegde litt inn i Frank Ocean-landskapet!
– Ja. Nja. Jeg føler ikke at det er en sånn veldig link opp til de tingene jeg gjør, men man hører det sikkert annerledes enn det jeg gjør. Frank Ocean han er jo litt sånn… jeg vet ikke, skjønner du tekstene til Frank Ocean? For det gjør ikke jeg. Det er mye korte setninger satt sammen føler jeg, og der er jo ikke jeg.
Hvor er du, da?
– Jeg vil jo at de som hører på skal skjønne hva jeg mener, hvis ikke er det jo et helt håpløst prosjekt. Jeg prøver jo å være så tydelig jeg kan på en fin måte. Kanskje si ting som ikke har blitt sagt før.
Som hva?
– Ehm. Nå har ikke jeg gjort sånn sitatsjekk som man gjør når man skriver oppgaver på universitetet, når man har sånn gåsetegn når man skriver noe som kanskje har blitt sagt av andre. Men jeg tror ikke jeg har hørt at man har sagt at: han kommer på stoltheten min. Det kan jo hende at det har blitt sagt, men jeg har ikke hørt det.
Føler du noen ganger en sånn akutt tomhet etter at du har sluppet noe nytt?
– Ja, akkurat nå har det vært litt tungt, for man blir jo ferdig noen måneder før , og så må man sitte å vente. Samtidig er man jo ferdig med en ting, så det er ikke så mye tomhet, men kanskje heller et veldig behov for å lage noe nytt…
Hva er planene nå?
– Nei, det er vel å skrive om meg sjæl.
Ikke Cedrik.
– Han skal jeg prøve å glemme.
Kommer du noen gang til å slippe noen låter på norsk?
– Jeg har ikke gjort det hittil, men det er ikke helt fjernt.
… Eller brasiliansk portugisisk?
– Haha. Jeg tror kanskje jeg må lære meg veldig mye mer.
Hva mener du! Du kan synge om kniver og små gutter.
– Det er kanskje ikke helt innafor… jeg vet ikke? MUMI, nei, NEI NEI –
*pause*
– Ja, nå slukte hunden en kroneis som lå på bakken.
Is er godt i varmen.
– Det var bare kjeksen.
Hvilken hund er det?
– Det er en fransk bulldog.
Kjøpte du den for å være tro mot dine franske aner?
– Det var et veldig spontant kjøp, så det var tilfeldig at det ble den.
Shh! Ikke så den hører.
– Neida, hun kan ikke norsk enda.
VG hadde en overskrift I DAG om at hunder forstår hva du sier.
– HÆ! Jeg føler jo at hun forstår hva jeg sier, men jeg trodde det bare var sånne gærne hundeeiere som tenker at hunden min kan norsk og kan regne og sånn.
Mhm.
– Er det en ting jeg har tenkt mye på så er det at jeg og hunden min ikke kan gå og le sammen … Tenk om vi kunne ledd sammen av ting! Det hadde vært så koselig.
Les også: Den 13 år gamle rapperen MachoMayne er et barn som vet at han er et barn
Ja. Og nå som vi snakker om samvær Hvordan skal du feire slippet?
– Jeg skal på lazertag. For det har jeg oppdaget at jeg synes jeg er fryktelig gøy. Det er litt utypisk meg, men jeg synes det var så utrolig gøy å se alle venninnene mine forandre personlighet i alvorets time. Alle ble jo helt klikka, de rullet rundt på gulvet omtrent og fikk et sånt alvor over seg som jeg ikke har sett før.
Og du?
– Jeg ble ganske gira på å vinne, jeg har ikke så veldig konkurranseinstinkt, så det var godt å kjenne litt på det. Sorry… Det er en gutt som driver og spidder en pizzaeske med en skrutrekker her, så beklager bråket.
Det scenarioet høres ut som noe som fort kan inntreffe i Sofienbergparken. Er du der?
– Nei! Jeg er i Stensparken, min lokale park. Undervurdert park.
Åpenbart.
– …
Hvordan har du utviklet deg som artist fra Pstereo i 2013 til nå?
– Hmm. Jeg føler ikke det er sånn tydelig «her har det skjedd noe», men stemmen forandrer seg jo, hva man liker og hvor du er i verden, hva du føler og tenker på … Så det har vel vært en naturlig utvikling.
Jeg kan se tilbake på ting jeg har skrevet for fire år siden og bare tenke «gud bedre». Har du det sånn?
– Hvis jeg hører opptak av meg selv for sånn fem år siden så får jeg helt panikk, for jeg synger jo dritrart, synes jeg. Og så kommer jeg sikkert til å tenke sånn om ti år: «guriland hvordan var det jeg sang». Men vi utvikler oss. Heldigvis.
Ja. Hvordan er det å være 30?
– Pffff. For et nydelig spørsmål. Det føles helt ut som der jeg skal være. Hadde vært kjipt om jeg ble yngre og yngre.
Stakkars Benjamin Button!
– Ja. Jeg er veldig fornøyd med å ha nådd 30.
Jeg fylte nettopp 23, og tok meg selv i å tenke: Hjelp.
– Haha. du kommer nok til å møte på ganske mange flere kneiker enn den 23-årsgreia der. Hold deg fast. Det er blir jo bare bedre, man modnes jo. Som et brød i ovnen. Man blir kul, da.
Apropos kul. Du har jo også prøvd deg litt som skuespiller, blant annet i Hvite Gutter på TVNorge.
– Ja!
Fortell.
– Ja. Det har jeg. Ehm. Det var gøy. Ikke like fortrolig med det som med musikk.
Dagbladet kalte sexscenen din i Hvite Gutter for «hysterisk»?
– Jeg tror ikke jeg gjorde så mye der, jeg lå bare med beina opp i været. Det var jo gøy å prøve litt, nå fikk jeg prøvd det også. Men jeg tror ikke jeg skal bytte karriere.